Annonse
04:00 - 26. november 2010

Pedagogens drøm

Annonse

Barnehager

Tommy Tollefsen viser i sitt innlegg 19. november til meg som en fabulerende forkjemper for basebarnehager med klokkertro på kompetente og uavhengige ettåringer.

Å se barnet som kompetent handler for meg ikke først og fremst om å tenke at barnet klarer seg godt på egen hånd; det handler om å tenke at barn kan ha intenderte handlinger. At barn mener noe med det de gjør, fordrer at vi tar deres væremåte og følelsesuttrykk på alvor. Dette gjelder også for eksempel gråt eller andre uttrykk for at man ikke har det bra. Det utelukker på ingen måte at voksne personer er avgjørende for barns følelse av trygghet. Det sårbare og avhengige barnet eksisterer også i pedagogikken.

Ønsket mitt er mer forskning på ettåringens opplevelser i barnehagen her og nå. Jeg etterlyser ikke laboratorieeksperiment for å se om ettåringer kan være hverandres omsorgspersoner. Derimot etterlyser jeg mer kunnskap om hva en god barnehage innebærer for de yngste barna. Jeg er overbevist om at psykologien har mye å bidra med her, men det faller på sin egen urimelighet å tro at psykologien uten videre kan gi svar på noe som ofte omtales som «et sosialt eksperiment».

Jeg håper vi kan være enige om at det å gå i barnehage er noe annet enn å være hjemme med mor eller far. Jeg håper også vi kan være enige om at barnas relasjoner til hverandre kan bety noe for dem. Dette er ikke umiddelbart et argument for basebarnehager. Det kan også ses på som et argument for å bevare barna i små skjermede grupper hvor gryende vennskapsrelasjoner kan få tid og mulighet til å oppstå og utvikles. Det er heller ikke et argument for et flyktig og ustabilt personale. Jeg bare påpeker at ettåringene i barnehagen synes å knytte relasjoner til hverandre, og jeg vil at psykologien skal være nysgjerrig og ikke dømmende.

Det hjelper ettåringene svært lite at pedagogene sitter for seg selv og gransker de gode øyeblikkene i barnehagen mens psykologene seg imellom diskuterer stress og utrygg tilknytning.

Ønsket mitt er samarbeid – fordi jeg tror både pedagogikken og psykologien har sitt å bidra med. Jeg vil ikke argumenter for basebarnehager, jeg vil ha en grunnleggende diskusjon om hva god kvalitet i barnehagen innebærer for barn på ett år. Når barn viser glede eller omsorg (ja, det er faktisk mulig, jeg har sett det selv) for hverandre bør dette tas like seriøst som barnas gråt. Det handler om å ta barns følelsesuttrykk på alvor, det også.

Mari Engesæter

Høyskolelektor i pedagogikk

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt