Forskning
Den siste tidens avsløringer av at departementer «retter» i forskningsrapporter er bare toppen av et isfjell. Det er systemfeil vi snakker om: norsk forskning er overstyrt og feilfinansiert.
Ideologisk sett er norsk forskningspolitikk basert på en forestilling om at forskerne skal stå i politikkens tjeneste. Det er gode argumenter for et slikt syn i et demokrati, men det er åpenbart at forskning i minst like stor grad skal være et korrektiv til politikere, og at forskningen må fremskaffe sannhet uavhengig av politisk strategi.
Blir koblingene mellom politikk og forskning for tette ender man med å forveksle det politiske «bør» med virkelighetens «er». Harald Eias Hjernevask ga oss ferske eksempler fra norsk samfunnsforskning. Historisk førte Lysenkos forestillinger om at arv er borgerlig, også for nytteplanter, til hungersnød i Sovjetunionen, og det er neppe tvil om at raseforskningen som fremstilte den hvite mann som evolusjonens toppunkt sto i den europeiske imperialismens tjeneste.
For den sittende regjering har styringsiveren utvilsomt sine røtter i gammelt kommunistisk slagg, men det virker ikke som høyresiden er stort bedre. Sjefideologen selv, Kristin Clemet, var for eksempel som forskningsminister uvillig til å gjøre noe med det såkalte sektorprinsippet. Det synes derfor å være i politikkens vesen, både til høyre og venstre, at man ikke ønsker innblanding fra brysomme sannhetssøkere.
Sektorprinsippet innebærer at ulike departementer i praksis holder seg med sine egne husforskere som man kan «stole» på. Landbruksdepartementet «stoler» mest på landbrukshøyskolen (nå UMB) og havforskning skal helst foregå blant venner i Bergen, selv om marinbiologene i Oslo er ikke noe dårligere. Dertil kommer en hel flora av mer eller mindre politiserte forskningsinstitutter utenfor den akademiske sektor. Særlig er båndene tette til finans-, utenriks- og bistandsdepartement.
På toppen av det hele kommer et byråkratisert og politisert Norges forskningsråd. Her går kun syv prosent av midlene til fri forskning, halvparten av hva det er i EU. De resterende 93 prosent skulle man kanskje tro gikk til store sjenerøst åpne programmer innenfor en rekke samfunnsnyttige felter, men programmene styrer med millimeternøyaktighet. De er ofte utformet i samarbeid med de av oss forskere som har sikrest nese for politisk, byråkratisk og geografisk manøvrering. Det er en utbredt sport å lage programmene akkurat så brede at man selv passer inn, men såpass smale at man utelukker konkurranse fra andre kanskje dyktigere forskere. Dette kaller man strategi.
I dette landskapet skulle universitetene fremstå som frie pustehull, men her strammes det også til. Neoliberalisten Kristin Clemet gjennomførte lovendringer som fratok forskerne kontrollen med institusjonene til fordel for politisk oppnevnte representanter. Det er uklart hvorfor dette var viktig, når hun for eksempel er motstander av politikere i bankstyrer? Hun er imidlertid ikke alene om å kreve stadig mer «ledelse» (det er «styring» de mener) på universitetene, under politisk press har universitetenes egne ledere begynt å programstyre også universitetets «frie» midler.
Det er grunn til å frykte at norske forskere nå er for ufrie til å fortelle de sannheter som god politisk styring til syvende og sist er avhengig av. Vi snakker ikke om enkelte overtramp, hele forskningspolitikken er gjennomsyret av for mye styring og må legges om. Gjør man ikke dette vil folks tillit til forskerne undergraves, noe som igjen vil undergrave politisk autoritet. Det at Carl I. Hagen for tiden går helt av skaftet i sin klimaskepsis og forskerforakt kan tjene som et eksempel. Jeg deler ikke hans klimaskepsis, men jeg er skeptisk til om forskerne er frie nok til at de kan stoles på.
For en forskermus spiller det liten rolle om katten er rød eller blå, for å vri litt på Deng Xiaoping, Maos store kritiker. Mao var forresten en mann som virkelig visste å sette «sannheten» i politikkens tjeneste.
Kristian Gundersen
Professor i biologi, UiO