04:00 - 12. mars 2010

Og hva så?

Spørsmålet er om Eia i sin søken etter sannheten har oversett noen åpenbare fakta.

Harald Eia: Slik han presenteres av NRK i forbindelse med programserien Hjernevask. Foto: Ole Kaland/NRK

Harald Eia er en gutt som fått en ny hammer – alt trenger et slag! Hammeren har Eia rappet fra Michael Young, som i sin tid skrev Intelligensen som overklasse (Pax 1966). Youngs argument – like mye satire som analyse – var: Et rent klassesamfunn vil ha kløppere i alle lag, også i arbeiderklassen. Men når man lykkes med å utjevne forskjeller i adgangen til utdannelse, vil de lavere lag tømmes for talent – de vil utdannes ut av arbeiderklassen. For eksempel: Sosialdemokraten Trygve Bratteli, som bare hadde folkeskole, får en sønn som blir professor i matematikk fordi Bratteli fremmet et velferdssamfunn der alle fikk utdannelse. Men siden talent overføres ved biologisk arv, vil det etableres en ny uutryddelig overklasse basert på gener. Sosial likhet fører til biologisk ulikhet. Slik er historiens list.

Slutningsrekken

Hjernevask bygger på denne slutningsrekken:

Det er genetiske forskjeller på folk, bestemt gjennom årtuseners darwinistiske utvalg.

• Hvor sterkt genene slår ut, avhenger av hvilket spillerom samfunnet gir dem.

• Altså vokser betydningen av biologiske forskjeller når genenes frie spill ikke hemmes av sosial organisasjon.

Paradokset er: Jo mer man utjevner sosiale forskjeller, desto mer får man biologiske forskjeller. Likhet i sjanser gir ulikhet etter gener.

Eia bruker skjemaet på flere områder, for eksempel:

• Får kvinner lik rett til utdannelse, blir det større ulikhet i yrkesvalg (likestillingsparadokset).

• Får piker velge leker og farger, tar de rosa kosedyr – gutter velger hammere.

• Får alle sosiale lag lik rett til utdannelse, kommer de med høyest IQ ut på topp (foreldreparadokset).

Regi og politikk

Regien i Hjernevask har også tre ledd:

• En naiv norsk forsker uttaler at biologi spiller liten rolle.

• Eia reiser til utlandet, ikke bare for å finne seg selv, men også for å hale frem en storhet, en autoritet som sier at biologi betyr mest og at de som mener noe annet ikke er i forskningsfronten, men i bakleksa.

• Eia viser opptaket med Autoriteten – og seg selv i ruta som iherdig nikkende kritisk journalist – til den norske Naivisten, som ved å mumle i skjegget, få lang maske og vri seg i stolen bekrefter at Autoriteten (og Eia) har rett. Forskere avbildet med buksene nede lar folk selv se at biologi er avgjørende.

Eia går videre: Han trekker politiske konklusjoner av sine «funn», konklusjoner som alt er trukket, av for eksempel av Erna Solberg: I norsk skole er problemet for mye teori i yrkesfag – mottaket for dem som ikke har det i hodet. Eia og medforfatter Ole-Martin Ihle hevder i Aftenposten 8. mars at Reform 94 har slått feil fordi man ønsket «å få flere ungdom fra mindre utdannete familier til å velge seg til høyere utdanning». Og han fortsetter (jeg har skutt inn noen spørsmål i parentes):

«Selv om idéen om at alle kan bli like flinke på skolen (hvem sier det?) kan synes human (hvem synes det?), er den antakelig gal som politisk rettesnor (er den en rettesnor?) når den kan føre til nedvurdering av andre (hvilke?) menneskelige egenskaper. Kanskje burde man heller anerkjenne at vi har forskjellige evner fra naturens side (Romøren og Sagen?) og verdsette talent (bare talent?) uansett i hvilken form det måtte komme i. Tross alt finnes det flere verdifulle egenskaper enn skoleflinkhet (når ble det en nyhet?). Vi kan ikke alle være akademikere (eller leve av å klippe håret på hverandre?), og det er nok også best sånn (nemlig).» Og kanskje er det noen problemer på studieforberedende løp som Eia og Ihle ikke berører?

Hvis dette er de politiske konklusjonene evolusjonsforskningen kan bidra med, bør man kanskje reflektere noe mer før anbefalingene iverksettes.

Hovedhistorien

At biologisk utrustning både åpner muligheter og setter grenser er ikke omstridt. For eksempel kan jeg ikke strekke meg over 240 cm – i motsetning til professor Willy Pedersen, som er 191 på sokkelesten. Likevel er spørsmålet om Eia i sin søken etter sannheten har kommet til å overse noen åpenbare fakta.

For selv en naiv evolusjonsteoretiker som meg har fått med seg dette: Det er neppe trolig at genene har endret seg mye de siste hundre år! Likevel har vi i denne perioden sett at:

• Gjennomsnittsalderen i Norge har økt med en mannsalder – for menn fra 54 til 75 år, for kvinner fra 55 til 81.

• Nordmenns gjennomsnittshøyde har økt med hele ti centimeter – snart har vel vekten økt med like mange kilo.

• Sykdomsbildet er radikalt endret – de siste femti år har hjerteinfarkt gått dramatisk ned, raskest i 1990-årene. Diabetes type 1 blant barn og unge har økt rundt 30 prosent de siste 15 årene og diabetes 2 er i sterk økning. For kvinner under 75 har lungekreft passert brystkreft som dødsårsak – like mange kvinner som menn røyker nå daglig.

• I 1952 satte Hjallis verdensrekord på 10 000 meter med 16:32:6. I 2007 tok Sven Kramer rekorden med 12:41:69 – en forbedring på cirka 25 prosent på 55 år.

Man kan ha ulike syn på hva slike endringer skyldes, men neppe at arvestoffet er 25 prosent forbedret i samme periode.

Kort sagt: Gener gir rom for samfunn som ennå ikke er skapt! Så ja, de spiller en rolle. «Og hva så?» – når så mye kan oppnås med de genene vi har fått?

Det vi blir, avhenger av hva vi gjør – hvordan vi lever, spiser, tenker – av hygiene, trening, kosthold, kunnskap. Altså: Siden genene er de samme, mens våre kropper, og hvor lenge det er liv og helse i dem, er så radikalt endret, er det ingen radikal hypotese at miljø har spilt inn.

Hodene – et unntak?

Er da det som kan skje med og inne i hodene våre unndratt denne utviklingen? Er de som hermetikkbokser hvis innhold ikke påvirkes av omgivelsene? Min hypotese er at hjernen er kroppens mest plastiske organ.

Jo, det er rett at sosial ulikhet reproduseres og anleggene våre preges av opphav. I Levekårsundersøkelsen fra 1976 så vi på effekten av evner («intelligens») på utdannelse. Ikke bare fant vi en slik virkning – men også at «videregående opplæring ville ha en jevnere sosial fordeling om utvelgelsen skjedde bare på grunnlag av intelligens eller evnenivå slik de måles på prøver». Sosiale forhold forsterket biologiske ulikheter.

For opphav virker gjennom to mekanismer: direkte på dine naturgitte evner og indirekte ved de valg du treffer, ved hver korsvei gjennom hele livet – altså ved sosial påvirkning: Heter du Andenæs, er du sikkert smart, men du blir jurist! Vi fant at denne repeterte sosiale valgeffekten slo sterkest ut.

I 1971 var bare 31 prosent av studentene ved universiteter og høyskoler kvinner. Nå tar nær halvparten av kullene høyere utdannelse – to tredjedeler er kvinner! Genene er neppe særlig forskjellig fra mødrenes. På slutten av 1800-tallet mente proffene ved Det medisinske fakultet at kvinners konstitusjon ikke tålte legestudiet – nå er de i flertall også i dette realfagsstudiet. De fleste sykepleiere er kvinner – men i fjor var fire av ti som ble opptatt på Politihøgskolen kvinner. Pow!

Forklaringene på Eia

Når Eia beskriver utviklingen, mister han altså hovedhistorien. For det de siste hundre år forteller, er at vel setter gener grenser, men det som slår mest ut i folks levekår – også i våre kropper og i våre ytelser – er hvordan vi former samfunnet. Det som slår mest ut i utdannelsessystemet, er hvordan vi organiserer det.

Om Eia kan man ha to forklaringer. Enten den han selv leverer: at han studerte sosiologi, men ikke fikk biologi og derfor nå må videreutdannes via NRK-lisensen. Det han har presentert så langt, tyder på at han heller ikke fikk med seg noen enkle fakta om samfunnet, altså sosiologien. Hadde han vært en Toyota, ville han nå vært tilbakekalt. For det er ikke genene som har gjort ham slik.

Men det er en alternativ forklaring: Selv om Eia foregir at han har gjennomgått en metamorfose til vitenskapsreporter, er det bare et ledd i en stor køpenickiade. Han har bare kledd seg ut som kritisk journalist, en standup-Attenborough, med lodden megamikrofon i labben. Men Eia er og forblir en særs begavet humorist. I det siste programmet vil han avsløre at han har drevet ap med oss alle. At han lykkes er ikke rart – vi har jo 99 prosent av genene til felles med apene.

Gudmund Hernes er forsker ved Fafo og professor ved BI.

Mer fra Debatt