Annonse
04:00 - 26. november 2010

Nyanse og ærlighet

På rett vei? Morgenbladets oppslag fra forrige uke kritiseres fra høyre og venstre. Illustrasjonsfoto: Ellen Lande Gossner
Annonse

Integrering

Morgenbladets forside og artikkel i siste ukes avis gir et misvisende bilde av norsk integreringspolitikk. Tallene er mer sammensatte enn det avisen gir inntrykk av.

Arbeidsledigheten har riktignok økt, men Morgenbladet sier ikke noe om at hovedårsaken til økningen er ledigheten blant arbeidsinnvandrere fra EØS-området. Innvandrere/flyktninger fra Asia og Afrika har så langt klart seg langt bedre gjennom finanskrisen. Men svak tilknytning til arbeidsmarkedet er en utfordring. Fravær av arbeidsinntekt er den viktigste grunnen til fattigdom, noe som er særlig alvorlig for store barnefamilier.

Når det gjelder valgdeltagelsen, bør vi også nyansere. Deltagelsen varierer sterkt mellom ulike innvandrergrupper. Den økte i 2009 blant velgere med afrikansk, irakisk, iransk og pakistansk bakgrunn. Innvandrere fra Balkan har imidlertid den desidert laveste valgdeltagelsen i 2009-valget, til tross for høy deltagelse på andre samfunnsarenaer. Valgdeltagelsen øker med botiden i landet, og unge stemmer mindre enn eldre. Dette følger mønsteret i hele befolkningen. Men det er riktig at det er en utfordring å øke innvandreres deltagelse i de demokratiske prosessene, både i partipolitikken og ved valg.

Morgenbladets tredje fokus er fattigdom, og trekker frem økningen i andel innvandrere som mottar bostøtte som et eksempel på økt fattigdom. Bostøtten er en ordning som gir rett til støtte for husholdninger med lave inntekter og høye boutgifter. Regjeringen har målrettet bostøtten, og fra 1. juli 2009 mottar omtrent 17 000 nye mottagere støtteordningen. Det at bostøtteordningen er blitt mer målrettet og flere har fått bostøtte, kan ikke tolkes som at flere er blitt fattige. Det innebærer tvert imot at flere får hjelp til å løftes ut av fattigdom.

Innvandrerbefolkningen er en sammensatt gruppe. Derfor må vi være nyanserte når vi fremstiller levekår. Artikkelen gir et inntrykk av en feilslått integreringspolitikk. SSBs store levekårsundersøkelser viser imidlertid at vi er på rett vei: Store innvandrergrupper får det langsomt bedre i Norge. Min utfordring er å øke takten i utjevningen av levekår.

Jeg er opptatt av å si det som er sant om integreringen. En kunnskapsbasert debatt betyr å adressere problemene, men også å glede seg over gode resultater og lære av mulighetene. Jeg er for eksempel ikke fornøyd før vi ser en større utjevning av levekårsforskjeller mellom innvandrere og resten av befolkningen. Jeg er heller ikke fornøyd med deltagelsen i arbeidsstyrken i enkelte innvandrergrupper, eller med lavere deltagelse i arbeids- og samfunnsliv fra innvandrerkvinner i noen grupper. Samtidig går det bedre med integreringen enn mange later til å mene. Av dem som er født i Norge av innvandrerforeldre tar flere høyere utdannelse enn befolkningen generelt. Og like viktig; innvandring gir sårt tiltrengt liv til mange norske lokalsamfunn.

Integreringen er på rett vei. Det er likevel mye ugjort, og den ærlige debatten må vi ta parallelt. Og nyansert.

Audun Lysbakken

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister (SV)

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.