Debatt

Nasjonal samling

Nasjonale samlingsregjeringer kan undergrave demokratiet.

KRONIKK

For noen uker siden kom meldingen om at Madagaskar var siste land ut i en afrikansk trend der politiske rivaler går sammen om å danne regjering. Fra før av har blant annet Zimbabwe og Kenya koalisjoner der gamle motstandere skal styre landet sammen. Det er ulike grunner til at man i disse tre landene har endt opp med samlingsregjeringer, men spørsmålet er det samme: Danner samlingsregjeringene et godt utgangspunkt for utvikling i konfliktherjede afrikanske land?

Tradisjonelt har det norske synet vært at samarbeid og konsensuspolitikk er positivt. Det bidrar til nasjonsbygging og statsdannelse. Einar Gerhardsens første regjering var en samling av statsråder fra Norges Kommunistiske Parti på den ene siden til Bondepartiet og Høyre på den andre. Det var et godt utgangspunkt for en nasjon som skulle ta fatt på gjenreisningen etter krigen. Eksempelet er langt fra enestående. I Sør-Afrika inviterte Nelson Mandela opposisjonen inn i regjeringen da ANC i 1994 vant det første valget i Sør-Afrika som ikke var basert på apartheidstatens raselover. Det er vanskelig å tenke seg en større politisk gest. Med en oppslutning på 66 prosent av stemmene i valget, var ANCs mandat urokkelig. Det var ikke behov for noen koalisjon. Likevel, og etter 27 år i fengsel, strakte Mandela hånden ut og innbød sine argeste motstandere til samarbeid. En unik plattform for landets demokratiske fremtid var skapt. Samlingsregjeringen bidro til å gi legitimitet til landets nye politiske retning og forankre Sør-Afrikas nye grunnlov på en måte som ville være utenkelig med en regjering som kun sprang ut fra ANC. Gjennom å la valgets tapere ta del i seieren, skapte Mandela en vinnernasjon.

I enkelte afrikanske land følger politiske partier etniske skillelinjer. I disse landene handler valgseiere gjerne om trygghet for én spesiell gruppe, og usikkerhet for taperne. Politikken dreier seg ikke nødvendigvis om politikk slik vi definerer det, men mer om fordeling av goder mellom ulike grupper. I en slik situasjon er det ikke gitt at det vestlige flertallsdemokratiet representerer den beste løsningen. Kenya er ett slikt land. Jeg var en av dem som pustet lettet ut da den blodige striden etter presidentvalget i 2007 endte med en samlingsregjering som gjorde det mulig å få i gang vanlig samfunnsaktivitet igjen. I land med store konflikter vil samlingsregjeringer være å foretrekke når alternativet synes å være borgerkrig, anarki og statsoppløsning – en helvetesstat. Å holde staten sammen gir et minimum av beskyttelse for folk flest.

I Zimbabwe er det ikke etnisitet som utgjør skillelinjene, men politikk og Mugabes vegring for å gi fra seg makten. Også her ble presidenten gjenvalgt etter et svært omstridt valg, som endte med at opposisjonsleder Tsvangirai tok imot plassen som statsminister i en samlingsregjering. Spør du mannen i gata om livet i Zimbabwe er bedre etter at samlingsregjeringen ble et faktum, vil svaret være et rungende ja. Og sammenligner man Zimbabwe med Somalia, er det vanskelig ikke å være enig i at det er bedre med en vaklevoren samlingsregjering enn kaos, krig og ingen reell regjering i det hele tatt.

Det internasjonale samfunn er gjerne pådrivere for samlingsregjeringer. Innslaget av egeninteresse kan også være betydelig. Samling betyr at vi unngår krig; at humanitære kriser ikke må takles, og at militære styrker for å beskytte sivile ikke må sendes ut. For rike land i Vesten betyr en samlingsregjering at man unngår store politiske, militære og finansielle omkostninger.

Men paradoksalt nok kan en samlingsregjering, selv med røtter i brede lag av folket, være et speilbilde av demokratiets fallitt. Når tapere i et nasjonalt valg nekter å godta valgresultatet og en påfølgende politisk stillingskrig, ofte voldelig, ender med at vinnere og tapere danner regjering sammen, er dette mer et bevis på at demokratiske spilleregler ikke følges, enn at viljen til nasjonal forsoning er stor.

Eksempelet fra Madagaskar blir ytterst problematisk fra et demokratisk ståsted. Den ferske avtalen om samarbeidsregjeringen innebærer at kuppmakeren Rajoelina skal bli sittende til neste valg – for å sikre fred og forsoning. Sammen med ham sitter representanter for de to foregående presidentene. Alle synes mest opptatt av posisjoner, frynsegoder og egne forretninger. Det er usikkert hva Madagaskars mange fattige vil få igjen. Som en kortsiktig vei ut av Madagaskars krise fungerer løsningen, men som politisk presedens er utfallet prinsipielt problematisk.

Samlingsregjeringer kan ha motiver ut over de politiske. Regjeringsmakt sikrer immunitet, og ledere som har tydd til vold for å sikre sine politiske posisjoner vil ha vanskelig for å gi fra seg makten og dermed beskyttelsen fra lovens lange arm. Å gi opp makt kan også bety at man gir fra seg tilgangen til honningkrukken, særlig i land med mye korrupsjon. Når regjeringsmakt ikke lar seg overføre på en fredfull måte i tråd med demokratiske prinsipper, kan det være i både tapende og vinnende parts interesser å slå seg sammen i én felles regjering. Elitenes fellesprosjekt – samlingsregjeringen – muliggjør et systematisk tyveri av statskassen eller vedvarende immunitet for korrupsjon eller bruk av vold for å oppnå politisk gevinst. Tilgangen til makten og maktens privilegier opprettholdes; valgets egentlige tapere er befolkningen.

Når alternativet er krig er det vanskelig å argumentere mot samlingsregjeringer, men vi må være oss skyggesidene bevisst. Når posisjon og opposisjon blir ett og det samme i land som har langt å gå når det gjelder demokratisk utvikling, er veien til et samlet elitediktatur kort. Da er det nærmest slik at det kun er utenlandske diplomater, internasjonale organisasjoner og media som spiller rollen som motvekt til regjerende myndigheter. Kortsiktig kan samlingsregjeringer være det eneste mulige, men i et langsiktig perspektiv gir det store utfordringer.

Men det hører med i dette bildet av Afrika at stadig flere statsledere nå går av etter et valgnederlag. For et år siden tapte regjeringspartiet i Ghana hårfint makten med et valgresultat på 48 mot 49 prosent. Til tross for alle de voldelige konfliktene som kommer i verdens søkelys, vinner demokratiet stadig frem i Afrika.

Tiden er ennå ikke inne for å gjøre opp regning med samlingsregjeringene i Nairobi, Harare og Antananarivo. Det er grunn til å være både betenkt og oppløftet. Samlingsregjeringenes betydning i et lengre perspektiv vil først stå klart i kommende valg. Kenya går til urnene i 2012, Madagaskar allerede neste år. I Zimbabwe henger som vanlig det meste på Mugabe.

Erik Solheim er miljø- og utviklingsminister

Mer fra Debatt