04:00 - 23. juli 2010

Når Støre møter Sennett

Sosiologi

Morgenbladets intervju med den verdenskjente sosiologen Richard Sennett 16. juli rundes av med replikken «jeg er en hengiven leser», kreditert utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Siden avisen mener denne opplysningen er så viktig at den fant plass i det publiserte intervjuet, blir jeg nysgjerrig på hva Støre kan ha fått ut av sin lesning av Sennetts bøker. Ta The Culture of the New Capitalism fra 2006. Sennett stiller her spørsmål som har vært en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap: Hvilke kår har respekten for håndverk, for verdien av å gjøre noe godt i betydningen kyndig, i dagens privatkapitalistiske bedrifter, samt i de offentlige institusjoner? Hvilken status har de ansattes erfaring?

Sosiologens analyser munner ut i overveiende negative svar, og dermed i en grunnleggende kritikk av den retning samfunnsutviklingen har hatt især i USA og Storbritannia de siste tyve-tredve årene. Korttidstenkning har avskaffet respekten for kyndig utført arbeid som en verdi i seg selv, hinsides profitthensyn. Unge, eminent formbare og fleksible ansatte favoriseres systematisk over gamle, selv i bedrifter og institusjoner som omtales som kunnskapssamfunnets flaggskip. Kampanjen innenfor næringsliv og forvaltning mot (stadig yngre) eldre ansattes møysommelig tilegnede stolthet på vegne av, samt insistering på, overleverte standarder for godt håndverk innebærer en utryddelse av ferdigheter ingen epoke ifølge Sennett har sett maken til – ta en prat med tilårskomne lærere, sykepleiere, psykologer, i tillegg til Sennetts IBM-ingeniører og programmerere. Bedriftsøkonomiske og kvantitative målestokker trenger de kvalitative, erfarings- og skjønnsbaserte til side, samtidig med at individuelle medarbeidere tilskrives et ansvar for resultatoppnåelse de verken har kunnskap eller makt til å innfri.

Konsekvensen Sennett er mest bekymret for, er ikke det mye omtalte burnout-fenomenet, ei heller dyrkingen av makttilslørende «positive thinking» hos de nederst på rangstigen (Barbara Ehrenreich). Nei, Sennetts bekymring gjelder primært vilkårene for kjernen i sosialdemokratiet: en genuint delt ansvarsfølelse for hva slags verden nåværende generasjon(er) overlater til etterkommerne. Den tidstypiske individualiseringen av ansvar undergraver politikkens spillerom i to henseender: ved å vende den enkeltes blikk innover, til forvaltning av egenansvar i et sosialt tomrom, og ved å forvandle fellesskapets institusjoner til så mange innbyrdes konkurrenter i et marked der profitt er enerådende målestokk for suksess, ja for eksistensberettigelse overhodet.

Spørsmålet om hva den selverklærte leseren Støre har med forfatterskapet til Sennett å gjøre, er spørsmålet om hva politikeren Støre har med ovenstående samfunnsutvikling å gjøre. Det er et omfattende spørsmål som jeg, like lite som andre morgenbladlesere, kan svare fyllestgjørende på. Men et par holdepunkter foreligger og er offentlig kjent. Som at Støre var styreleder for ECON i den perioden av 1990-tallet da de fleste samfunnsforskere vil enes om at det sosialdemokratiske Norge tok sine mest markante skritt til høyre, i nyliberal retning, altså i den retningen Sennett gir en grunnleggende kritikk av og som han nå, blant annet i intervjuet her i avisen, advarer mot fortsettelsen av i fremtiden. Eller, for å ta et eksempel fra en annen arena, nemlig at Støre er sentral minister i en regjering som ikke løfter en finger – tross statens rolle som majoritetseier – for at Statoil trekker seg ut av oljetjæreprosjektet i Alberta, Canada.

Det Støre beundrer hos Sennett er neppe at han som respons på nevnte utvikling atter kaller seg sosialist; ei heller at sosiologinestoren tar til orde for nasjonalisering som politisk virkemiddel etter at «den tredje vei» fra Blair over Schröder, Jospin og Stoltenberg har lykkes i å fjerne det fra verktøykassen. Hva er det da, Støre? Eller for å formulere utfordringen med dobbelt bunn: What’s left?

Arne Johan Vetlesen

Professor i filosofi, Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.