Annonse
04:00 - 19. mars 2010

Når makta må vernes mot minoriteten

Annonse

Debattkultur

Professor Camilla Serck-Hanssen ved Universitet i Oslo (UiO) foreslo i Morgenbladet 12. mars et «Akademikernes faglige utvalg» (AFU) som skal håndheve normer for debatter ved universitetene. Det ville vært en effektiv og ønskelig måte å sette grenser for ledelsens økende makt på.

Universitetsledelsen har de siste årene utviklet sin egen måte å løse slike konflikter på. En brysom professor innkalles «på teppet» der han blir fortalt at hans kritikk er uakseptabel og at det ikke må gjenta seg. I mange tilfeller avkreves en skriftlig unnskyldning til lederen eller kollegaen som påstår seg krenket. Dersom det ikke etterkommes gis skriftlig refs, ved gjentagelser blir en avskjediget. Lederen definerer normene, bestemmer når det skal reageres og straffereaksjonen. Og ikke minst, ledere kan hindre at de selv og andre ledere utsettes for kritikk, de kan få formalisert at problemer skyldes andre. I et miljø med kamp om ressursene er det en viktig makt.

Første betingelse for at AFU skal fungere etter Serck-Hanssens hensikt, er at det ikke forvaltes av ledelsen. Det er det flere enn hovedverneombud Børing som har en annen mening om. Den andre betingelsen er at også ledere kan innklages. Jeg ble selv utsatt for verbale angrep i et møte organisert av institutt- og fakultetsledelsen. Det ble kritisert av Oslo tingrett og UiO beklaget, men jeg fikk ingen unnskyldning og det fikk ingen følger for de skyldige lederne.

En må kunne klage over normstridige handlinger, ikke bare ord. I min sak arbeidet instituttstyrer overfor administrativt overordnede i nærmere tre år, for det meste i lukkede kanaler, for å få meg avsatt, noe hun til sist lyktes med. Slike akselererende konflikter kan stoppes ved at offeret gis mulighet til å klage over lederen til en ekstern instans og skape åpenhet.

Mange års erfaring med ledere ved UiO sier meg at de ikke godvillig vil godta en innskrenking av sin disiplineringsmakt. Så noen korte kommentarer til Kai Østbergs innlegg i samme nummer. Saken for Oslo tingrett var åpen med mange journalister til stede. Disse er derfor bedre kilder enn Østberg til hva saken dreier seg om, hans innlegg må leses som subjektive reaksjoner. Østberg deltok aktivt i det vel forberedte mobbemøtet som ledelsen arrangerte 22. januar 2008, og som ble karakterisert som uakseptabelt og uetisk av Oslo tingrett og UiO. Han forsvarer seg selv når han sier at mine angrep på ledelsen var slik at han måtte støtte ledelsen. En annen versjon er at Østberg var midlertidig ansatt, og derfor avhengig av ledelsens velvilje. Østberg skriver at jeg skal ha beskyldt ham (eller er det andre?) for å være korrupt. Korrupsjon er en lovstridig handling. Hvor har jeg beskyldt hvem for korrupsjon, jeg vil gjerne ha dato, sidetall og ordrett sitat.

Østbergs fortelling om denne meget omfattende og langvarige saken er helt preget av de ekskluderende lunsjsamtalene som den ledende klikken ved IAKH organiserer i det såkalte «glassburet», og der enhver negativ påstand om de fraværende marginaliserte blir applaudert. De som var til stede i Oslo tingrett vil vite hva saken virkelig gjelder.

Arnved Nedkvitne

Tidligere professor i historie, UiO

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.