Annonse
04:00 - 15. oktober 2010

Mislykkede gaver og ærlighet

Annonse

Etikeren

I Morgenbladet 8. oktober svarer Etikeren på spørsmål om mislykkede gaver og ærlighet. Jeg er kanskje enig i Etikerens konklusjon i denne konkrete saken, men i den problematikken som drøftes, er det en viktig dimensjon som du overhodet ikke berører, og som jeg synes burde ha gjort svaret ditt mindre kategorisk og bastant: Nemlig det jeg vil kalle «snill på egne premisser» eller «gavmild av hensyn til seg selv». Kanskje kunne man også kalle det «strikke-strømper-til-barn-i-afrika-syndromet».

Først vil jeg understreke at det i noen, kanskje mange, familier og vennekretser kan være en uuttalt enighet om at det er viktigere at gaver kommer som overraskelser enn at de treffer godt. Kanskje er det også mer slik i dagens samfunn enn før, fordi velstanden gjør at feilbrukte penger får mindre betydning, samtidig som selvlagde gaver er mindre vanlig. Jeg er selv vokst opp i en slik «overraskelses-gave-kultur» eller «gaver-for-syns-skyld-kultur». Jeg husker det føltes som en befrielse da svigermor frittet oss litt forsiktig ut om våre egne gaveønsker og prioriteringer.

Kanskje på bakgrunn av disse erfaringene har jeg blitt litt allergisk mot gaver som er direkte feilslåtte, hva enten feilvurderingen skyldes giverens tankeløshet, egenhevdelse eller i verste fall behov for å bli kvitt ting som kan se ut som verdifulle gaver, men som ikke er det for mottageren. Jeg merker at jeg ønsker at giveren i slike tilfeller bør få tilstrekkelige hint til å lære seg å tenke mer på mottagerens genuine ønsker og behov. Og jo større kostnad i penger eller arbeid, og jo mer feilslått, og jo mer åpenbar egeninteresse hos giveren, desto viktigere synes jeg det er at giveren får hjelp til å fokusere på mottageren.

Med disse premissene i hodet tenker jeg at din konklusjon i spalten 8. oktober kan være riktig, både fordi datteren ble rørt over morens innsats med det håndlagde teppet, og fordi hun ser at moren har valgt farger hun var sikker på at datteren ville like. Moren har tenkt, og hun har antagelig ikke vært i tvil om datteren ville bli glad for teppet. Likevel reagerer jeg på at en giver uten å undersøke nærmere legger ned så mye arbeid i en gave – og formodentlig venter tilsvarende takknemlighet – når det hadde vært så lett å involvere mottageren i spørsmålet.

Jeg mistenker at moren ikke ville spørre datteren av (kanskje ubevisst) redsel for at datteren ikke ville ønske seg et teppe i det hele tatt, og hva skulle hun så bruke patchwork-kurset til, som hun kanskje hadde veldig lyst til å gå på? Jeg er ikke sikker på at det mest hensynsfulle overfor moren er å late som ingenting. Datteren er bare 30 år gammel. Hvis moren ikke hjelpes til å gjøre seg noen tanker om å undersøke litt mer før hun legger arbeid og penger i gaver, kan hun fortsette på denne måten overfor barn, svigerbarn og barnebarn i mange, mange år.

Det blir vanskelig å godta konklusjonen din når du ikke engang antyder at det finnes motforestillinger, for eksempel av den art jeg har beskrevet her. En løsning for datteren kunne for eksempel være å uttrykke stor takknemlighet over alt arbeidet moren har nedlagt, men så la være å ha teppet fremme når moren er på besøk. Ingen konfrontasjoner eller kritikk, men moren får sjansen til gradvis å reflektere litt over sitt eget valg. Dette innlegget er skrevet med tanke på innsenderen (datteren).

Tuva Z. Halbo

Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt