Annonse
04:00 - 05. februar 2010

Man har det kjipt uten grunn

Annonse

Donorbarn

Jeg ble født inn i en homofil familiekonstellasjon, med to mødre. Min biologiske far donerte sæden sin som én av tre venner av en bekjent i samme situasjon som mine foreldre – et ønske om barn, men mangel på en biologisk motpart. Jeg vet ikke hvem denne bekjente er, og det at tre menn donerte gjør mitt biologiske opphav bortimot fullstendig anonymt.

Dette er noe jeg i dag er glad for. Grunnen er at jeg er glad for alle hva om? jeg slipper å ta stilling til. Å måtte bestemme om man skal eller ikke skal oppsøke sitt biologiske opphav, mener jeg er å utsette et barn (eller en voksen, for den saks skyld) for unødig kompleksitet. Sædbanken mangler sæd etter at anonymitetsgarantien ble borte. Barn skal visstnok ha rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Jeg synes det er underlig at man skal innføre en far i et barns liv på den måten, en far som ikke har noe der å gjøre, slik jeg ser det.

Personlig reflekterte jeg ikke over fraværet av min far før i starten av tyveårene. Jeg er i dag bevisst situasjonen min, men det er svært sjelden jeg tenker noe særlig på det. Jannike Beate Willoch skriver at man kjenner slike som meg fra «psykoterapiens lukkede rom». Det høres ikke bra ut. Men jeg kan ikke unngå å tenke at dette kanskje kommer av dypereliggende identitetsproblemer som umiddelbart henges på nærmeste knagg: i dette tilfellet fraværet av ens egentlige opphav. Det er lett å begynne å lete etter grunnen til at man ofte eller av og til har det kjipt, tilsynelatende uten grunn. Men slik er det gjerne: man har det kjipt uten grunn, det kan sies å være prisen vi betaler for å leve konstant mette, uthvilte og varme, i trygge omgivelser.

Det er liksom alltid noe som skal ødelegge idyllen. I en ideell verden har vi alle våre tilstedeværende biologiske foreldre, én av hvert kjønn – det skaper likhet i forhold til noen godt etablerte sosiale normer, og ingen behøver å tenke at det er noe galt med verken dem selv eller andre. Men realiteten er (heldigvis) at vi lever i en verden full av avvik og forskjeller.

Et barn trenger trygghet og stabilitet. Denne tryggheten har ingenting å gjøre med tilstedeværelsen av ens maskuline biologiske opphav. Ikke i min verden, iallfall.

Jon Danielsen Aarhus

Donorbarn

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt