Debatt

Løgn og forbannet dikt

Ekteskapsloven

Majoran Vivekananthan, innvandrer fra Sri Lanka, presenterer seg selv som homofil i Morgenbladet 4. juni. Han utlegger meg som «ultrakonservativ». Jeg slåss for ytringsfrihet, sannhet og familiens interesser, med et stort flertall bak meg. Vivekananthan slåss for en liten gruppe av homofile menn, og deres rettigheter til kvinners livmor og rett til planlagte morløse barn. Han er ultrarød – og meget uvitende.

Vivekananthan klager over Karita Bekkemellem. Men det ultrahomofile miljøet fikk alle krav igjennom. Bekkemellem skriver i Mitt røde hjerte (2009): «Jeg mente at alle statsrådene burde være likestillings- og homoministere i tillegg til sitt ordinære fagfelt. Jens Stoltenberg burde hatt tittelen 'stats- og likestillings- og homominister' … Partnerskapsloven lå der i bunnen, men den var slett ikke god nok. Den burde ikke bare endres, men fjernes … erstattes med en helt ny lov, en ny ekteskapslov. I tillegg måtte barneloven og adopsjonsloven endres, samt bioteknologiloven, som blant annet skulle sikre like rettigheter med hensyn til kunstig befruktning.» (side 132)

Det er usannsynlig at Bekkemellem glemte homofile menn. Men som mor forsto hun kanskje forskjellen på kjønn. Kjønn er ikke likt. Å onanere frem sæd er en behagelig affære, å bli høstet egg fra er smertefullt, risikabelt og dyrt. Å gå gravid for andre er også dyrt, og hvor mange vil det? I norsk lov er fødemor mor. Fødemødre kan bare bli et yrke i et fattig Norge, der utdannelse og bolig er dyrt. Vil norske kvinner føde for indere og afrikanere? Skal norske barn adopteres til fjerne land? Barnemarkedet er globalt. Hva når eggmor og fødemor begge vil reise sak i Strasbourg, fordi far og «medfar» er forsvunnet? Medfar kan bli rettslig brysom, ettersom 43 prosent mannlige partnere har partner fra utenfra EU-området. Bare 31 prosent av partnerne valgte likekjønnet ekteskapslov i 2009.

Vivekananthan hevder lovene ble kjempet frem. Nei, de ble innført med rå makt i løpet av ett år. Bekkemellem forteller:

«… Jeg var villig til å bruke rå politisk makt til å tvinge kirken til fornuftige synspunkter … politikk tar tid … Dette er en ulempe ved demokratiet, særlig hvis man utålmodig vil gjennomføre overmodne reformer.» (side 131)

Vivekananthan ønsker seg en stat med en homofil grunnstruktur der blant annet grupper av kvinner kontrolleres som godkjente fødemødre. Han sammenligner det med adopsjon. Men å hjelpe et barn i nød, er noe radikalt annet enn å lage nød for barn. Det finnes ikke 20 år gammel forskning på planlagte far- og morløse barn. All forskning som finnes både i Norge og andre land sier at det beste for barnet er å vokse opp med mor og far. For øvrig har alle en heteroseksuell grunnstruktur. Heterofili er ikke tillært. Bare homofile som bryter med sin heteroseksuelle grunnstruktur har bruk for normer.

For Vivekananthan er nok hele Norge ultrakonservativt. Hans lille homofile mannsgruppe vil overflødiggjøre mor, etter at lesbene nå har fjernet far. De vil ha en ny verdensorden. Men det er sant som han hevder at politikerne handler ut fra følelser, da ekteskapet forsvant. Kristin Halvorsen ble skikkelig rasende da Ulf Knudsen i stortingsdebatten refererte til statistikk fra Statistisk sentralbyrå. Han måtte fjerne fordommene sine, sa hun. Så hva dreier denne kulturkrigen seg egentlig om? Bekkemellem kan få siste ordet:

«Jeg er helt imot en ubegrenset religionsfrihet … Svakheten ved den nye ekteskapsloven nå er at kirken ikke ble instruert til å benytte en felles liturgi for alle ekteskap … menneskerettigheter og sekulært lovverk står over alle religionens krav om særbehandling og indre frihet … nettopp kirken var og er den største bremseklossen for vår kamp for de homofiles rettigheter.» (side 131)

Løgn og forbannet dikt. Virkeligheten og sannheten er bremseklossen. Cirka 99 prosent av alle mennesker vil fortsatt fødes med en heteroseksuell grunnstruktur, og tiltrekkes av det motsatte kjønn. De aller fleste barn vil være solidarisk med sine biologiske foreldre. Venstresiden er snart redusert til et tåpelig og brutalt tankepoliti.

Nina Karin Monsen

Filosof og samfunnsdebattant

Mer fra Debatt