Kunnskapssyn
Debatten om Store Norske leksikon (SNL) har nådd et helt absurd nivå. Et litt kort svar fra Anniken Huitfeldt får Morgenbladets Alf van der Hagen til å gå i taket og kreve kulturministerens avgang fordi Store Norske er over 100 år gammelt og derfor berettiget til et evig, statssubsidiert liv. Glemt i det hele er at Store Norske ikke lenger gjør den jobben det skal.
Leksikonets gullalder var i 1960-, 70- og 80-årene, da 30 kilo lærinnbundet kunnskap fylte to behov: kunnskapskilde og statusobjekt. En familie med leksikon signaliserte kunnskapsorientering, holdenhet og ansvarlighet i foreldrerollen. Søkemotorer på internett er det nye oppslagsverket, pc-en er blitt middelet for parental avlat, og Wikipedia er første stopp når poden skal ha hjelp med leksene. Store Norske brukes fremdeles, mest fordi skolebarna får lov til å sitere derfra. For den er kvalitetskontrollert, må vite. Det må den jo være, for det står det på hver side.
Den stygge lille sannheten er at Store Norske verken er oppdatert eller særlig utfyllende. (For eksempler, se http://www.espen.com/norskblogg/archives/2010/03/den_absurde_leksikondebatten.html)
Skolebarn som siterer Store Norske, er ikke særlig mye tryggere enn med Wikipedia. Oppdateringer av selv opplagte feil skjer svært langsomt, og et datostempel på en artikkel er ingen garanti for at den er eller har vært riktig. Artiklene i SNL er skrevet i «leksikonspråk», en kompakt uttrykksform utviklet fordi plass er begrenset på papir. I Wikipedia skriver man også leksikonspråk, men siden det er nok plass i elektroniske medier, skriver man artiklene med en kort oppsummering i begynnelsen, for deretter å fylle på med masse stoff. Wikipedia har lenker alle veier. På Store Norske er det ikke engang lenker mellom Henrik Ibsen og hans verker.
Store Norske har en gammel prosess i en ny verden – et papirleksikon på nett. Wikipedia har en ny prosess, men også den vil måtte utvikles.
Leksika, som all teknologi, går gjennom utviklingsfaser. Et av verdens første (og kanskje fremdeles verdens beste) oppslagsverk, The Oxford English Dictionary, ble skapt på en måte som minner mye om Wikipedia. For å finne etymologi og bruksområder for hvert eneste oppslagsord, brukte man en hær av frivillige som leste gamle bøker og tidsskrifter og rapporterte tilbake på papirlapper – stubs – det de hadde funnet. Etter hvert som dette arbeidet var gjort, ble det mindre bruk for de frivillige. Mesteparten ble gjort fra den sentrale redaksjonen.
Jeg har latt mine studenter redigere Wikipedia i årevis. Fordi de bør bidra, og fordi det er en utmerket måte å bli kjent med et digitalt, sosialt medium på. I de første årene var det ganske enkelt for studentene å finne ny og upløyd mark, men i de siste to-tre årene er det blitt verre. De fleste artikler er blitt skrevet, og man ender ofte opp med noe obskurt, eller blir henvist til å rette mindre feil man kommer over. På det engelske Wikipedia startet jeg en gang artiklene om Fridtjof Nansen og Martin Heidegger, men det er lenge siden jeg har kunnet bidra med noe som helst på disse og andre artikler jeg startet.
Wikipedias prosess kommer til å utvikle seg (om den ikke har gjort det allerede) og bli tilpasset det behovet den skal oppfylle. Hvis ikke noen får for seg at det beste er å stoppe utviklingen nå, fordi det var mye morsommere å skrive på Wikipedia før.
SNL har ikke hengt med i utviklingen de siste tre-fire årene, og kvaliteten har sunket til under et akseptabelt nivå. Det er muligens godt nok i en papirverden, men ikke i den nye, digitale verdenen, der gammel kunnskap ikke tolereres og kortfattethet bare er en dyd dersom den fremmer forståelse.
Mon tro om det samme ikke gjelder debatter også. Jeg skrev opprinnelig dette på min norske blogg (tversover.com) og på min blogg i Aftenposten. I denne papirversjonen har jeg måttet kutte cirka 50 prosent, ta vekk alle lenkene (eller finne andre måter å henvise til dem på), og forholde meg til tidsfrister og trykketid.
Det resulterer muligens i et bedre produkt. Men dialogen blir langsommere, kommentarene færre, og feil rettes langsomt. Jeg ville mistet de som ikke leser Morgenbladet. På den annen side er jeg sikret at Alf van der Hagen leser dette, på papir, og da er vel kvaliteten sikret …
Espen Andersen
Førsteamanuensis, Institutt for strategi og logistikk, BI