For vel ett år siden (11. juni 2009) erklærte WHOs generaldirektør, Margaret Chan, at verden var ved starten av en influensapandemi, forårsaket av det såkalte svineinfluensaviruset (også omtalt som A/H1N1-viruset). Under pressekonferansen uttalte Dr. Chan at denne erklæringen baserte seg på tilgjengelig vitenskapelig kunnskap, råd fra en rekke eksperter på influensa, virussykdommer og folkehelse og fra organisasjonens egen krisekomité.
Det generaldirektøren ikke informerte om var at flere av de ekspertene hun hadde rådført seg med hadde hatt betalte oppdrag fra de deler av legemiddelindustrien som hadde utviklet influensamedisinene som ville komme til benyttelse (Tamiflu og relenza). I tillegg skulle de stå for utviklingen og produksjonen av vaksiner mot denne influensaen. Generaldirektøren unnlot også å opplyse om at organisasjonen få uker før – og uten noen som helst begrunnelse – hadde senket terskelen for pandemi for å kunne erklære A/H1N1-influensaen som en pandemi. Erklæringen var helt avgjørende for de impliserte vaksineprodusentene. Den utløste nemlig de kontraktforpliktelsene mange land hadde inngått med industrien om produksjon og innkjøp av vaksiner for å kunne håndtere «pandemien».
3. juni 2010 publiserte det prestisjetunge tidsskriftet British Medical Journal (BMJ) en rapport om disse forholdene (Deborah Cohen, Philip Carter: «Conflicts of Interest: WHO and the pandemic flu 'conspiracies'», British Medical Journal). Rapporten er særdeles lite flatterende lesning for WHO. Dagen etter presenterte også helsekomiteen i Europarådet sin rapport om WHOs håndtering av svineinfluensaen (Paul Flynn: «The handling of the H1N1 pandemic: more transparency needed»). Også den er knusende i sine konklusjoner. På en pressekonferanse i Paris samme dag uttalte BMJs sjefredaktør, Fiona Godlee, at WHOs troverdighet nå er så skadet at det kan føre til at organisasjonens nåværende ledelse må ta sine hatter og gå.
I fjor høst ble vi som tillot oss å kritisere WHO for uryddig håndtering av influensaepidemien og de norske helsemyndighetene for ukritisk blåkopiering av WHOs råd forsøkt ufarliggjort som konspirasjonsteoretikere og vaksinemotstandere. Det British Medical Journal i samarbeid med The Bureau of Investigative Journalism i London nå har avdekket av samrøre mellom verdensorganisasjonen for helsespørsmål og vaksine- og legemiddelprodusentene er mye mer omfattende enn man på forhånd kunne forestille seg.
I fjor ble det påvist at studien var forfattet av industrisponsede «ghostwriters»
Som rapporten viser startet samrørehistorien ikke med fjorårets influensaepidemi, men strekker seg vel ti år tilbake, til 1999 da WHO begynte arbeidet med å utvikle beredskapsplaner og policydokumenter for en kommende pandemi. Foranledningen for det viktige initiativet var utbruddet av fugleinfluensa i Hong Kong i 1997. Det første resultatet av arbeidet var policydokumentet «Influenza Pandemic Plan: The Role of WHO and Guidelines for National and Regional Planning». Med liten skrift opplyses navnene på forfatterne av dokumentet og at utarbeidelsen hadde skjedd i samarbeid med the European Scientific Working Group on Influenza (ESWI). Det WHO derimot unnlot å opplyse om var at ESWI i sin helhet var finansiert av influensamedisin-produsenten Roche og andre produsenter. I tillegg hadde to av forfatterne i samme periode deltatt i aktiviteter sponset av Roche for å promovere Tamiflu.
BMJs rapport avdekker også at to av medlemmene av ESWI som hadde deltatt i utformingen av det ovennevnte dokumentet hadde vært involvert i gjennomføringen av en Roche-sponset studie av Tamiflu. Studien regnes i dag som den viktigste når det gjelder effekten av dette medikamentet. I fjor ble det påvist at studien var forfattet av industrisponsede «ghostwriters» som ikke figurerer med navn i publikasjonen. I tillegg konkluderer en metaanalyse fra 2009 at det er umulig å evaluere virkningene av Tamiflu og lignende influensalindrende medikamenter ut fra de publikasjoner som eksisterer. Det pågår nå forhandlinger med de impliserte produsentene om å få utlevert rådataene for studiene for å kunne etterprøve de påståtte resultatene. I mellomtiden har de samme produsenter tjent mye penger på at mange land som følge av rådene fra amerikanske og europeiske legemiddelmyndigheter og fra WHO valgte å gå til innkjøp av enorme beredskapsmengder av Tamiflu og lignende antivirale medikamenter.
Rapporten fra BMJ dokumenterer at også prosessen med å få godkjent disse medikamentene for det amerikanske og europeiske markedet har vært influert av personer som samtidig har figurert i produsentenes materiale for markedsføring av de samme produktene.
Samrøret stopper imidlertid ikke her. I 2004 publiserte WHO «Guidelines on the Use of Vaccines and Antivirals during Influenza Pandemics». Bakgrunnen for dette viktige policydokumentet var et ekspertmøte som WHO arrangerte i sitt hovedkvarter i oktober 2002. På møtet deltok representanter fra Roche og et annet legemiddelfirma samt tre såkalte uavhengige eksperter. Som rapporten så ironisk uttrykker det hadde alle tre «lånt sine navn» til markedsføringen av Tamiflu. På tross av disse bindingene lot WHO en av disse utarbeide de delene av retningslinjene som omhandlet bruken av Tamiflu og andre antivirale midler. Retningslinjene konkluderte med at land som var i ferd med å utvikle sine pandemiplaner burde gå til forhåndsinnkjøp av store lagre av Tamiflu og andre antivirale midler. Som kjent valgte helsemyndighetene i mange land, inkludert Norge, å følge dette rådet. Året før opererte samme rådgiver som en av hovedforfatterne bak en Roche-sponset studie som hevdet 60 prosent reduksjon i sykehusinnleggelser forårsaket av influensa. De spektakulære virkningene av Tamiflu har det senere vært umulig å verifisere.
Rapporten fra BMJ dokumenterer også at flere av bakgrunnsdokumentene som lå til grunn for retningslinjene var forfattet av eksperter med interessebånd til samme industri. I likhet med policydokumentet fra 2002 fant WHO heller ikke i 2004 det nødvendig å opplyse om disse bindingene, til tross for at interessekonfliktene som BMJ-artikkelen avdekker synes å frontkollidere med WHOs egne regler for hvordan slike konflikter skal håndteres. Retningslinjene, som er fra 2003, slår utvetydig fast at personer med bånd til den impliserte industrien ikke skal delta i møter eller prosesser som har å gjøre med utarbeidelsen av policydokumenter innenfor det aktuelle området. I 2005 og 2006 fortsatte WHO arbeidet med å oppdatere sine pandemiplaner, og som dokumentert i rapporten i BMJ, fortsatt uten å opplyse om at de eksperter som hadde deltatt i arbeidet samtidig opptrådte som rådgivere for vaksine- og virusmedisin-produsentene.
Komiteen er belastet med medlemmer som har interessebånd til Roche.
Mangelen på transparens toppet seg i 2009 da WHOs generaldirektør opprettet sin egen «krisekomité» bestående av 16 eksperter som holdes hemmelig av organisasjonen. Denne komiteen har siden opprettelsen vært ansvarlig for alle policyspørsmål knyttet til epidemien, inkludert avgjørelsen om å senke terskelen for å erklære en pandemi og avgjørelsen når «pandemien» skal sies å være over. WHOs begrunnelse for å hemmeligholde navnene på medlemmene er å hindre påvirkning fra vaksine- og legemiddelprodusentene. Dette hemmeligholdet står i kontrast til flere andre komiteer WHO har etablert gjennom årene for å gi råd om influensaepidemier, om vaksineutvikling og internasjonal helseregulering. Identiteten til disse medlemmene er gjort kjent for offentligheten. Overfor forfatterne bak rapporten i BMJ har flere av disse medlemmene sterkt beklaget WHOs hemmelighold ettersom det har ført til at de selv er blitt beskyldt for å være påvirkbare av industrien og for å ha stått bak den famøse endringen av pandemidefinisjonen.
Verre er imidlertid, som påpekt i BMJ-rapporten, at dette umuliggjør åpen, offentlig og uavhengig kontroll med hvilke eksperter WHO-ledelsen velger å låne øre til når det gjelder organisasjonens pandemipolitikk. Via omveier har imidlertid flinke journalister, inkludert forfatterne bak rapportene i BMJ, klart å spore navnene på flere av medlemmene i den såkalte krisekomiteen. Og deres funn bekrefter at også denne komiteen er belastet med medlemmer som har interessebånd til Roche og andre impliserte legemiddel- og vaksineprodusenter. WHOs uryddighet stopper imidlertid ikke her. Etter at generaldirektør Margaret Chan så seg tvunget til å opprette en komité for å granske WHOs egen håndtering av svineinfluensaepidemien, har hun igjen handlet på en måte som gir grunn til kritiske spørsmål. 13 av komiteens 29 medlemmer er nemlig samtidig medlemmer av de komiteer og organer i WHO som nå skal granskes! Som påpekt av forfatterne bak rapporten i BMJ fortoner dette seg «noe incestuøst».
Forrige uke kom vår egen helseminister med kritikk av helsedirektør Bjørn Inge Larsens varsling om at det i årene som kommer vil bli en langt tøffere kamp om ressursene i helsetjenesten, og at det vil komme til å tvinge seg frem smertefulle forsømmelser av pasientgrupper som mener seg å ha rett til å få tilgang til stadig dyrere avansert medisinsk behandling. I likhet med mange mener jeg Larsen fortjener ros – og ikke ris – for dette velfunderte utspill. Det som bør skje, er at Stortinget oppnevner en uavhengig kommisjon som skal granske de norske helsemyndighetenes håndtering av svineinfluensaepidemien. For de råd direktørene for Helsedirektoratet og Folkeinstituttet kom med i den anledning har – som vi nå vet – vist seg å bli særdeles dyre råd, selv for verdens rikeste land, og det på et grunnlag som uavhengige undersøkelser nå har påvist var høyst tvilsomt.
Jan Helge Solbakk er professor i medisinsk etikk, UiO og UiB.