Annonse
04:00 - 11. juni 2010

Kampen mot naturen

Annonse

Ekteskapsloven

I Norge er det forbudt å leie en livmor. Det mener Majoran Vivekananthan at fører til diskriminering av homofile menn. Derfor vil han ha en endret ekteskapslov. Kritikken virker imidlertid feilsendt. Det er naturen Vivekananthan bør anklage for diskriminering. Hvor rystende er det ikke at menn fødes uten livmor?

Etter Harald Eias herjinger, medgir de fleste av oss at kjønnsforskjeller er en realitet. Den utskjelte kjønnsforsker Jørgen Lorentzen påpekte da også i serien «Hjernevask» at menn har andre reproduktive organer enn kvinner. Så her er det full enighet mellom biologer og sosiologer. Likevel virker denne realiteten å være helt irrelevant for Vivekananthan. Hvis lesbiske kvinner har rett til assistert befruktning, bør også homofile menn ha det. At de aktuelle kvinnene selv kan bære barnet frem, og amme det etter fødselen, spiller ingen rolle.

Nå er jeg blant dem som også er skeptisk til assistert befruktning av kvinner. Jeg ønsker å vektlegge biologi og mener at barn trenger både en mor og en far – og at andre løsninger (som adopsjon) må betegnes som (gode) nødløsninger. Selv tror jeg også at naturen er skapt av Gud og at han hadde en fornuftig plan for barns tilblivelse. Direkte genialt er det for eksempel at barn må gjennom en pubertet for å bli befruktningsdyktige. Da unngår vi at femåringer blir foreldre uansett hvor mye de leker «doktorleken». Men uansett gudstro eller mangelen på sådan: Det rimer ikke å hevde at absolutt alle mennesker har rett til barn – helt uavhengig av hvordan naturen vår er strukturert. Eller mener Vivekananthan at det også er diskriminerende at enslige – og par over 50 år – ikke kan få barn?

Noe ganske annet er det at alt som skjer i naturen ikke er like bra, om vi så tenker på store jordskjelv eller små mutasjoner. Men det er en stor forskjell mellom det å rette opp naturens feil (som når en kvinne i 20-årene stadig aborterer) og det å betrakte menns manglende livmor som en slags feilkonstruksjon som staten bør rydde opp i.

Vivekananthan er ikke den eneste som har latt det gå inflasjon i argumentet: «Det er diskriminerende at …». Men alle forskjeller i denne verden skyldes da ikke diskriminering. Det er fornuftig forskjellsbehandling av mennesker som fører til at lærere ikke ansettes som kirurger. Det henger på greip at studenter med dysleksi får mer tid til å besvare en eksamen. Det er gode grunner for at verken par over 60 år ikke kan adoptere småbarn (selv om de har en fantastisk omsorgsevne). Det finnes nok menn som synes det er urettferdig at de ikke er høye og mørke, men det er neppe noe staten har til oppgave å ordne opp i …

Så forstår jeg at Majoran Vivekananthan, og andre homofile menn, kan ønske seg barn. Men jeg hadde virkelig håpet at disse i det minste erkjente at det er etisk problematisk å benytte seg av surrogati: Å leie en livmor er noe annet enn å leie en bil. Det vrimler av fortellinger om at bruk av surrogati sørger for utnyttelse av fattige kvinner (når sammenligningsgrunnlaget er vestlig middelklasse).

Homofile har, til tider med god grunn, fremstilt seg selv som ofre for diskriminering og fordømmelse. Men veien fra å være offer til å bli en overgriper kan være kort. Det skjer når Vivekananthan, for å hindre såkalt diskriminering av homofile menn, tar til orde for utnyttelse av både barn og kvinner. Et barn som fødes ved eggdonasjon og surrogatmor blir på alle vis fratatt en mor. Og kvinner blir betalt for å være fødemaskiner. I tillegg er det håpløst å argumentere med at forskning «viser at barn av homofile har det like bra som barn av heterofile». Jeg tror ikke en eneste forskningsrapport har handlet om situasjonen for barn som fødes av en surrogatmor for homofile menn.

Debatten er faktisk litt parallell med debatten om kjøp av sex: Ja, det er forståelig at noen menn (eller kvinner) synes det er urettferdig at de ikke har «tilgang» på sex. Samtidig er det umulig å drøfte spørsmålet uten å tenke på de kvinnene som faktisk selger sex. Dessuten mener jeg at vi må holde fast på at ikke alt skal kunne kjøpes for penger: Det gjelder sex, det gjelder sæd, det gjelder nyrer og det gjelder livmor. For å nevne noe. Det er fint at en far donerer bort sin nyre til sin sønn; det er forkastelig at en inder selger sin nyre for noen tusen dollar.

Majoran Vivekananthan virker ikke til å ha noe annet enn forakt til overs for etiske refleksjoner. Han beklager at politikere vedtar lover «mer ut fra følelser, moral og såkalt etikk enn hva forskning og fakta viser» og spør harselerende om staten skal «være moralens vokter». Er det slik at Utrops redaktør ønsker seg en stat som ikke legger vekt på moral? Det er i så fall tragisk.

Espen Ottosen

Teolog og informasjonsleder i Misjonssambandet

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt