04:00 - 22. oktober 2010

Irans Dante?

Dante

Jan Inge Sørbøs anmeldelse av den persiske dikteren Hafez’ I vinens speil i Morgenbladet 1. oktober, har fått tittelen «Irans Dante». Tittelen bygger ikke på noe annet, i den lange anmeldelsen, enn at Hafez var «samtidig» med Dante. Sørbø nevner at Hafez levde fra 1315–1390.

Å dermed si at han var «samtidig» med Dante (1265-1321) er omtrent like presist som å si at Ingvar Ambjørnsen er samtidig med Arthur Omre. Men det er mer problematisk enn som så. For Omre og Ambjørnsen deler mye av sin tid, sin epoke, sitt miljø – til tross for den store kronologiske avstanden. Men kan det sies om Dante og Hafez?

Selv om de skulle levd i nøyaktig samme dager, har vel ikke samtiden i protorenessansens Italia og i et Persia dominert av sjiaislam, Djengis Khan og Timur Lenk nok til felles til at innbyggerne er samtidige?

For hva deler mennesket når det er samtidig? Et klokkeslett, en tidsånd, en historikk? Er Dantes og Hafez’ poetikk og poesi beslektet? Det kunne Sørbø ha drøftet, siden han nå trekker inn den toskanske bråkmakeren.

Kanskje Hafez slett ikke er «Irans Dante». Kan han være Irans Petrarca? Eller rett og slett Irans Hafez? Ja, hvem skal kåres til «Norges Dante»?

Jon Rognlien

Dantolog og iranofil

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.