Annonse
04:00 - 24. september 2010

Intellektuell elendighet

Morgenbladet 17. september
Annonse

Sverige

Etter lesning av Sverker Sörlins essay «Velkommen, Mr. Chance», publisert i Morgenbladet, er det nærliggende å ta en klisjé i bruk: Hva skal sosialdemokratiet med fiender når det har slike venner? Det intellektuelle hovmod som gjennomsyrer denne teksten, kaster sitt triste lys over sosialdemokratiets tilbakegang i Norden.

Sentralt står et portrett av Fredrik Reinfeldt. Lytt til følgende: «På mange måter en vanlig gutt, hyggelig og pen, med gjennomsnittlige gymnaskarakterer og noen studiepoeng i psykologi.» Sörlin er selv psykolog; når Reinfeldt før i tiden var redd for å smile, kan grunnen være en skjev tann. Men nå smiler han. Og han ønsker å løse folks problemer. En lavmælt terapeut. Eller rett og slett en håndverker: «Han høres kanskje også ut som en rørlegger.» En svensk statsminister skal tydeligvis være hevet over slike skikkelser. Sammenholdt med et så utilslørt standshovmod fremstår en gjennomsnittlig partipolitisk tv-debatt som en demonstrasjon av raffinement og dannelse.

Sörlin skisserer en fortelling om politikkens forfall. Fellesskapet er blitt borte, i stedet hersker en brutal individualisme. Før gjaldt visjonen om å gjøre verden bedre for alle, nå gjelder «de fries visjonsløshet». Her er forfallets formel: «Selve kriteriet for fremgang er blitt privatisert, slik at hovedsaken er om de enkelte opplever at problemene deres blir løst.» Reinfeldt kjenner ikke klasser, geografi, byer, landsbygd, fabrikker, kontorer. Han kjenner bare «mennesker». Tenk, bare mennesker med problemer. Så langt er forfallet kommet. Skal vi tro Sörlin må den gamle visjon om fellesskapet ha vært uhyggelig anti-individualistisk, men Erlanders Sverige og Gerhardsens Norge var jo ikke slik.

Etter hvert skinner den frie visjonsløsheten frem som en human posisjon, en påkrevd buffer mot den nifse intellektuelle drøm om det saliggjørende kollektiv.

På slutten av den svenske valgkampen fremhevet den rødgrønne opposisjonen enkeltmennesker som var rammet av regjeringens innstramming i velferdsgoder. Flere ble navngitt. Hadde opposisjonen vært enda flinkere til det, kunne den ha gjort det bedre i valget. Hadde den lyttet til Sörlin, så ville den visst at fokus på det enkelte mennesket kjennetegner det politiske forfallet.

Et ellers velkjent element er fraværende i denne fortellingen. Den sosialdemokratiske visjon om fellesskap ble virkeliggjort og konkretisert som stadig mer statlig og annen offentlig makt. Sosialdemokratiet i Norden sliter med folks misnøye med et mektig offentlig byråkrati, noe våkne sosialdemokrater for lengst har erkjent og forsøkt å gjøre noe med. Vanskelig, som kjent. Sörlin kan umulig være uvitende om det. Så når dette element mangler, og alt handler om valg mellom på den ene siden politikkens visjon om det gode fellesskap for alle, og den brutale negasjonen av denne visjon på den andre, da fortelles det ikke med krav på troverdighet.

Essayets tittel henviser til Jerzy Kosinskis sylskarpe satire Being There, minneverdig filmatisert med Peter Sellers i hovedrollen. Den ytterst enfoldige Mr. Chance avanserer i kraft av et fornemt vesen og skreddersydde dresser, kombinert med skjebnens luner, raskt til Washingtons fremste guru og presidentens nære rådgiver. Han snakker oppriktig om sin hage, om vekst og høsting, riktig vanning og lignende, og alle tror han snakker om økonomisk politikk. Mr. Chance ønsker ikke å bløffe noen, det har han heller ikke kapasitet til.

Statsminister Reinfeldt, derimot, hevdes å «bevisst spille sin rolle», altså rollen som politisk orakel med bevissthet om innsiktens fravær. Hvordan den pene, hyggelige rørleggertypen med noen studiepoeng i psykologi kan ha maktet dette manipulatoriske mesterstykke, må leseren selv finne ut av.

Et par henvisninger til politisk filosofi svekker teksten ytterligere. Reinfeldt bekjenner seg, hevdes det, til Karl Poppers piecemeal engineering. Termen stammer fra Poppers bok The Poverty of Historicism (1957), et prinsipielt angrep på «holistisk tenkning» i sosialvitenskapene, mer spesifikt på marxistisk historiefilosofi. I stedet for troen på historiens lovmessige utvikling og en altomfattende revolusjon fremhevet Popper mange gradvise (piecemeal) reformer med tanke på et bedre, mer rettferdig samfunn.

Bare når det gis avkall på revolusjon er det mulig, om enn stadig vanskelig, å vite hvordan den enkelte reform virker. Det er rimelig å anta at slike reformer iverksettes av statsmakten, følgelig passer termen godt på det sosialdemokratiske alternativet til kommunistisk teori og praksis. Uttrykket engineering er for Popper positivt, men kan i dag leses som et forvarsel om diagnosen sosialteknokrati, en velkjent kritikk mot sosialdemokratisk styre.

Å henlegge den popperske ingeniørkunst til en borgerlig regjering dannet i 2006, som om den har sitt naturlige sted der, er mildt sagt misvisende. Og hva er poenget med å omtale Robert Nozick som «über-filosof», uten kommentar? Hvilke assosiasjoner søker Sörlin å vekke hos sine akademisk skolerte lesere?

Alle reelle politiske stridsspørsmål er avgjort, de diskuteres ikke. Her handler det om en smart politisk guttunge som har godsnakket svenskene inn i rå individualisme. Sverker Sörlins tekst vitner om at ideologer ennå kan være en plage for nordiske sosialdemokratier.

Kjell Madsen

Førstelektor i filosofi, Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.