Annonse
04:00 - 16. april 2010

Idealer, juss og organisasjon

Annonse

Debattkultur

Camilla Serck-Hanssen, professor ved Humanistisk fakultet, Universitetet i Oslo, foreslo i Morgenbladet 12. mars et Akademikernes Faglige Utvalg (AFU) der målet var å overføre makt fra administrasjon til forskere. Anine Kierulf og Arild Pedersen, også fra UiO, mener en slik selvsensur bare vil styrke byråkratisk kontroll. Alle tre har samme mål, men slik jeg ser det tenker Serck-Hanssen først og fremst organisatorisk, mens Kierulf og Pedersen argumenterer på normplanet.

Vi trenger absolutt en offentlig debatt om akademisk frihet på normplanet, det kan gi perspektiver, identifisere problemer og ikke minst relatere akademisk frihet til gjeldende lovgivning. Men dersom en begrenser seg til dette, kan pressedebatter fungere som lynavledere. En tidligere dekan ved HF sa en gang til meg at jeg burde diskutere forholdet mellom professorer, byråkrater og beslutningsprosesser på et prinsipielt plan i pressen, i stedet for å ta opp konkrete problemer i e-poster som førte til at ledere og konkurrerende kolleger følte seg krenket. Dette gjenspeiler en utbredt holdning blant byråkrater: Idealistiske forskere kan diskutere normer i media, mens vi utøver makt gjennom byråkratiske beslutninger med ryggdekning fra en omfattende juridisk ekspertise.

Jeg tviler på om Kierulf og Pedersen har opplevd å bli innkalt på teppet til instituttstyrer eller dekan og blitt fortalt at deres forsvar av eget fagfelt har en form som er uakseptabel. Og der det blir uklart om det lederen vil stoppe er en uheldig form eller om formen er vikarierende motiv for å stoppe forsvar av faglige interesser som strider mot ledelsens prioriteringer. De som har opplevd det, forstår at her trengs en organisert motmakt som kan gi støtte i den konkrete situasjonen. AFU vil være en motmakt som kan vurdere form uavhengig av interesser.

Jeg skrev i mange år artikler i Morgenbladet, Universitas, Uniforum og Aftenposten om problemene. Deretter kom saken over på det juridiske planet, der det snakkes et språk byråkrater i departement og på UiO må forholde seg til. Jeg er overbevist om at vi vil vinne fram når saken kommer til en rettsinstans som kan tenke prinsipielt juridisk om denne komplekse tvisten. Men en slik rettsprosess er meget ressurskrevende og personlig belastende og jeg vil håpe framtidige vitenskapelig ansatte i samme situasjon kan slippe å gjennomgå det samme. Dersom dette skal fungere praktisk i framtida, må det opprettes en motmakt med en formell plass i den administrative strukturen på UiO og andre universitet. Et AFU kan så i neste omgang bli en plattform for et utvidet forsvar av, og offentlig debatt om, akademisk frihet. Og akademisk frihet ved norske universitet er en av forutsetningene for en kvalitet som gjør at dyktige og ærgjerrige studenter skal slippe å dra utenlands for å oppleve forskningsfronten på sine fagfelt. Men motstanden mot en slik ordning vil bli sterk.

Arnved Nedkvitne

Tidligere professor i historie, UiO

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.