Kristin Clemet, tidligere statsråd for Høyre og leder i Civita, tankesmie på høyresiden.
1. Velferdsstatens viktigste oppgave er å forsørge mennesker som, av ulike grunner, ikke kan forsørge seg selv, i kortere eller lengre tid.
For at dette skal kunne finansieres, er velferdsstaten avhengig av at flest mulig kan forsørge seg selv og samtidig bidra til verdiskaping og innbetaling av skatter. Det skal alltid lønne seg å jobbe, og det lønner seg for staten og samfunnet at mennesker som er syke, blir friske og arbeidsføre igjen så raskt som mulig. Derfor er også et godt helsevesen en del av velferdsstaten.
Ettersom velstanden i verden vokser, får også stadig flere land mer omfattende velferdssystemer. Ingen velferdsstater er helt like, men samtidig er det mange likhetstrekk. Forskjeller som ikke skyldes velstandsnivå, har som regel med tradisjon, kultur og praktiske forhold å gjøre.
La meg avslutte med noe som er opplagt for de fleste: Velferdsstaten og velferdssamfunnet er ikke det samme. Staten kan verken gi oss velferd, lykke eller det gode liv – men den kan, gjennom å gi oss frihet og like muligheter, bidra til å skape de forutsetninger som skal til for at vi skal kunne forfølge våre egne mål og verdier.
2. Etter min mening er borgerlige politikeres største feil at de altfor ofte aksepterer at venstresiden legger premissene for velferdsdebatten. Borgerlige politikere har nemlig ingenting å skamme seg over.
Borgerlige partier har alltid vært opptatt av velferdsspørsmål. De første velferdsordningene ble etablert lenge før Arbeiderpartiet så dagens lys og kom inn på Stortinget. De borgerlige partiene har også hele tiden vært opptatt av at velferdsstaten skal kunne finansieres og har blant annet sørget for en næringspolitikk og en økonomisk politikk som har gjort velferdsstaten mulig.
Borgerlige partier har også stått for en helt nødvendig fornyelse av den norske modellen, blant annet på 1980-tallet.
Og endelig har borgerlige partier representert verdier som er helt avgjørende, dersom ikke velferdsstaten skal utvikle seg i totalitær retning – fordi de har vektlagt blant annet familien, valgfrihet, personlig ansvar, mangfold og grenser for politikk.
3. Spørsmålet er interessant, fordi det minner om det som nettopp ikke har skjedd i Norge eller i Norden: «Motparten» har ikke bestemt – alene.
Det karakteristiske for den nordiske modellen slik den fremstår i dag, er at den er et resultat av alle partiers og parters prøving og feiling. Hadde Høyre bestemt alene, hadde vi kanskje ikke hatt parlamentarisme. Hadde Arbeiderpartiet bestemt alene, hadde vi kanskje hatt proletariatets diktatur og statens overtagelse av produksjonsmidlene og ingen privat eiendomsrett.
Intet av dette har skjedd, nettopp fordi «motparten» ikke bestemte alene. Part(i)ene påvirket og modererte hverandre.
I nyere tid er forskjellene mellom «motpartene» blitt mye mindre og kanskje bekymringsfullt små. Vurderer vi de siste 20–30 år, er det ikke mulig å finne noen forskjeller av betydning mellom ulike regjeringer når det gjelder vilje og evne til å bevilge penger til offentlig forvaltning, altså til velferdsstaten. Partiene konkurrerer nærmest om å bevilge mest mulig.
Etter min mening er det heller ikke mulig å konstatere noen vesentlige endringer eller forskjeller mellom regjeringene når det gjelder det normative grunnlaget for velferdsstaten.
Betyr det at all politikk er forgjeves?
Nei, det betyr det heldigvis ikke.
For det første: All politikk er ikke velferds(stats)politikk.
Og for det andre: Små forskjeller, selv om de ikke rokker ved det mest grunnleggende, er også av betydning. Vi risikerer ikke revolusjon eller et totalt annerledes samfunn, men en gitt politikk kan føre til et litt annet samfunn enn hvis «motparten» hadde bestemt.
Det som skiller mest i dag, er spørsmålene om valgfrihet for borgerne og om å slippe private aktører til på produksjons- og tilbudssiden:
Skal vi få velge skole, sykehus, barnehage og deling av foreldrepermisjon selv – eller skal staten bestemme?
Og skal vi slippe til private, enten de er ideelle eller kommersielle, i løsningen av samfunnsoppgavene, eller løser staten oppgavene best selv?
Trond Giske, Næringsminister i den rødgrønne regjeringen for Arbeiderpartiet.
1. Velferdsstatens mål er å gi hvert enkelt menneske trygghet, frihet og likeverdige muligheter. Gjennom å gi alle tilgang til grunnleggende tjenester som skole, helse og omsorg, gir man hvert enkelt menneske muligheter til å utfolde sine evner og delta i samfunnet. Dermed er velferdsstaten et prosjekt både for enkeltmenneskers frihet, trygghet og likeverd. En sterk offentlig sektor med tilgang til helsetjenester, utdannelse, barnehager, omsorgstilbud og sosiale sikkerhetsnett for alle gir større frihet enn i samfunnsmodeller der økonomien avgjør tilgangen på tjenestene, og friheten omfatter mange flere.
Samtidig skal velferdsstaten legge grunnlaget for full sysselsetting, en sterk næringsutvikling og høy verdiskaping. En aktiv nærings- og arbeidsmarkedspolitikk gir bedre resultater enn en markedsliberalistisk linje. Våre konkrete erfaringer gir tilhengere av den norske modellen solid støtte: Ingen andre samfunnsmodeller kan vise til samme resultater. Norge har på en enestående måte klart å kombinere lav arbeidsløshet og god næringsutvikling med godt utbygde velferdsordninger og sosial trygghet.
Den norske modellen bygger på samarbeid fremfor konfrontasjon. Vi har et arbeidsliv med sterke organisasjoner, arbeidstagerrettigheter og medbestemmelse. Hovedavtalen, arbeidsmiljølov, tariffavtaler og trepartsamarbeid mellom fagbevegelse, arbeidsgivere og myndigheter bidrar til god omstillingsevne, nyskaping og en sterkere verdiskaping. Norge gjør det godt i internasjonale rangeringer over næringsvennlige land. Velferdsstaten er også bra for næringslivet.
2. Ja, vi har i for liten grad tatt vare på enkeltmenneskene som av ulike grunner faller utenfor de brede ordningene i velferdsstaten. Vi må alltid sørge for å finne de beste løsningene, ikke forsvare det eksisterende. Det offentlige må i enda sterkere grad hjelpe individer og bedrifter, og ikke minst gjøre det enkelt å finne frem i byråkrati og ulike ordninger.
Vi som er velferdsstatens fremste forsvarere, må også være de fremste forsvarerne av folks rettmessige krav om høy kvalitet på tjenestene. Et offentlig velferdstilbud gir større muligheter til å følge opp kvaliteten, ikke minst ved at folkevalgte må stå til ansvar. Et privatisert system pulveriserer ansvaret, og begrenser kvalitetsarbeidet.
Samtidig må vi være enda tydeligere på at velferdsstaten hele tiden må fornyes. Velferdsstaten må endres i takt med nye behov, nye familieforhold, ny teknologi, nye samfunnsforhold. Vi må hele tiden stille kritiske spørsmål til byråkrati og maktutøvelse og være endringsvillige. Spesielt tror jeg det er nødvendig å utvikle bedre ledelse, rekruttering og kompetansebygging i offentlig sektor.
3. Hittil har sentrumspartiene vært en brems på de store endringene under borgerlige regjeringer. Hvis Høyre og Frp får rent flertall eller blir helt dominerende, får vi en annen situasjon. Vi kan for første gang få en regjering som på vesentlige områder vil bryte med den norske modellen.
Det mest alvorlige vil bli en privatisering av den norske skolen. Målet om at alle barn skal ha muligheten til en likeverdig start i livet, uavhengig av foreldres økonomi og bakgrunn, er grunnpilaren i den norske modellen. Bondevik-regjeringen planla en storstilt privatisering av skolen. Når skolen først er privatisert, er det ikke lang vei til full anledning for skolene til å ta betaling, slik Frp har argumentert for i Stortinget. Da har vi gjeninnført klasseskillene i norsk skole.
Velferdsstaten vil også svekkes av store skattekutt. Skal man kutte skattene med titalls milliarder, blir det mindre igjen til velferdsordningene. Fremtidens arbeidsliv vil kreve økt satsing på utdannelse og forskning. Et økende antall eldre vil kreve økt satsing på helse og omsorg. Store skattekutt vil gjøre den innsatsen umulig.
Arbeidsmiljøregler, sykepenger og innsatsen mot sosial dumping kan bli svekket. Det kan også ramme fornyelsen av offentlig sektor. Reformer krever samarbeid med de ansatte om mer effektiv ressursbruk med mål om å styrke tjenestene. Svakere offentlig økonomi og privatisering vil gjøre det reformarbeidet vanskeligere.
ideer@morgenbladet.no