04:00 - 14. mai 2010

Hvem driver politisert forskning?

Hjernevask

Ifølge Jon Gulbrandsen i Morgenbladet 30. april, er Runar Døvings samfunnsvitenskapelige matforskning både politisert og uviktig, mens upolitiske biologer forsker på nyttige ting som kan bidra til å løse matvarekrisen. Fornuftige forslag blokkeres imidlertid av «politiske hensyn», hevder han. Gulbrandsen er lite konkret, men la oss gjette på at han sikter til blant annet nye produksjonsteknikker: mer fiskeoppdrett, eller introduksjon av genmodifiserte matvarer (GMO).

Når det gjelder GMO, er det godt kjent at folk gjennomgående er skeptiske. Det skyldes flere ting, fra skepsis mot patenter og maktkonsentrasjon i matvarekjeden, til miljø, helse og etikk. At myndighetene tar skepsisen på alvor er vel knapt urimelig, det vitner i og for seg om et relativt demokratisk sinnelag.

Gulbrandsen mener trolig at skepsisen kan avhjelpes gjennom informasjon, opplysning, mer kunnskap, eller ved å skjære gjennom, uaktet folks skepsis. Hvis han i egenskap av biolog foreslår dette overfor myndighetene, agerer han imidlertid som politisk aktør, ikke som forsker. Det blir da desto mer merkelig at han beskylder Døving og andre samfunnsvitenskapelige matforskere (de er ikke mange og forskningspengene sitter langt inne) for å drive politisk forskning.

En nærliggende samfunnsvitenskapelig problemstilling vil være å undersøke hva folks skepsis mot GMO bunner i: Hvordan folk konstruerer distinksjoner som naturlig/unaturlig, sunt/usunt, trygt/utrygt. Slik forskning er ikke politisk, den tar et interessant fenomen på alvor og søker å forstå det. Politisk blir forskningen først i det øyeblikk samfunnsviterne forventes å bidra til å endre disse holdningene. Siden Forskningsrådet oppmuntrer til tverrfaglig forskning, kommer det fra tid til annen forespørsler om å bidra med en liten bit samfunnsforskning i prosjektsøknader om GMO. Men hvis bestillingen er å bidra med forskning som kan gi oppskriften på hvordan vi kan omvende forbrukerne fra skeptikere til tilhengere av genmodifisert mat, må vi forklare at «nei, det er ikke vår rolle som samfunnsforskere». Vi kan bidra med nyttig forskning på temaet, men ikke med forskning som kan brukes i en politisk kamp. Den samfunnsvitenskapelige GMO-forskningen viser blant annet at andelen skeptikere ikke nødvendigvis synker med mer kunnskap. Resultatet kan like gjerne bli det stikk motsatte; at GMO-skepsisen øker.

For Gulbrandsen er folkelig motstand mot å implementere biologisk kunnskap i matvaresektoren tydeligvis noe herk; en klamp om foten, og om samfunnsforskningen har noe å bidra med, er det å endre folks holdninger. Det må han gjerne mene, selv om det indikerer et litt spesielt syn både på demokratiske prosesser og på samfunnsforskning. Vi tror imidlertid han bør tenke gjennom hvem som driver politisert forskning her.

Arve Hjelseth

Sosiolog, NTNU

Oddveig Storstad

Forskningsleder, Norsk senter for bygdeforskning

Mer fra Debatt