Annonse
04:00 - 11. juni 2010

Hva mer kan Vivekananthan forlange?

Annonse

Ekteskapsloven

Mens jeg leste en invitasjon til Morgenbladets sommerfest på Operataket fikk jeg også med meg Majoran Vivekananthans artikkel om hvor mislykket og diskriminerende den nye ekteskapsloven er.

Sammentreffet slo meg. Vivekananthan forsøker å underkjenne den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, det minnet meg om en annen fest på Operataket da nettopp denne loven ble vedtatt. Det var en stor opplevelse som kom i stand fordi mange politikere, særlig kvinnene i Arbeiderpartiet og SV, mente at en felles lov var en menneskerettighet og det skulle bare mangle om ikke Norge gikk i bresjen for en slik revolusjon.

I 1994 ble partnerskapsloven vedtatt i Stortinget. Den prosessen gikk ikke av seg selv, men fikk god hjelp i form av utrettelig systematisk arbeid fra partnerskapsgruppa i LLH. Det er vanskelig å argumentere for at LLH involverte seg i like stor grad i forkant av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven fra 2009. Derfor er det med stor undring jeg leser Majoran Vivekananthans artikkel som nesten avfeier loven som en seier?

Jeg har stått på sidelinjen i homopolitikken siden tidlig på 90-tallet. Fra mitt ståsted er den kjønnsnøytrale ekteskapsloven den største seieren i likestillingsutfordringen. Like høy grad av respekt i annerledeshetens navn har vi ikke opplevd siden partnerskapsloven fra 1994. Jeg skal ikke gå inn i prosessen, men vil gjerne spørre om hva mer Vivekananthan kan forlange? Vi har fått en lov som regulerer samlivet til både heterofile og homofile med nøyaktig de samme rettighetene.

Selv har jeg ikke benyttet meg av muligheten til å gifte meg med han jeg har levd sammen med i 18 år. Det har helt klart vært forbundet med risiko i den forstand at vi ikke har hatt rettigheter i forhold til hverandre. Men, det er en helt annen historie.

Det som er fantastisk i dag er at alle er like for loven. Og i den forbindelse må alle, uansett seksuell orientering, følge de samme reglene i forbindelse med adopsjon, bruk av surrogatmødre og kunstig inseminasjon. Det er like umulig for en heterofil enslig mann som det er for en homo å leie en livmor og kjøpe et egg for å produsere egne barn.

Som redaktør av Norges eneste innvandreravis burde Vivekananthan ha nok av spennende problemstillinger å sette søkelys på. Hvorfor han angriper en rettighet som allerede er vunnet er for meg en gåte.

Rolf Martin Angeltvedt

Faglig og administrativ leder, Helseutvalget for bedre homohelse

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.