Debatt

Hva gjør vi med barna våre?

Barnehager

Lars Smith skriver at det ikke «trenger å være så galt» at ettåringer begynner i barnehage. Det er bra. Jeg lurer likevel på hva foreldre sitter igjen med etter å ha lest Smiths kronikk. Tilknytning. Hjerneutvikling. Stresshormoner. Hva gjør vi med barna våre? Utsettes ettåringene for noe farlig når de starter i barnehagen? Ingen grunn til panikk. Så vidt meg bekjent finnes det ikke forskning som viser at det er skadelig for barn å begynne i barnehage når de er ett år gamle.

Det at barnehagen ikke er skadelig for de små, betyr ikke at den ikke kan være mer eller mindre god. Smiths konklusjoner både i «Brennpunkt» og forrige ukes kronikk i Morgenbladet er kloke og ukontroversielle: Små barn i barnehagen bør ha trygge rammer, være i små og stabile grupper, og ha relativt få, men sensitive, omsorgsgivere å forholde seg til. Dette sikrer trygghet for barn og foreldre, og sikrer gode vilkår for barnets utvikling når det passes av andre enn hengivne foreldre. Dette er et kvalitetsnivå vi skal sikre så godt som mulig. Men foreldre som har sine ettåringer i jevne norske barnehager må ikke tenke at de påfører sine barn skade.

Smith unnlater å referere en omfattende forskningslitteratur om sammenhengen mellom ulike former for barnepassordninger, deriblant barnehage, og barns utvikling og psykiske helse. Verdens største tilknytningsstudie fokuserer nettopp på om barn som ikke passes av mor når de er små har økt risiko for utrygg tilknytning. Den finner ikke noen slik sammenheng blant barn flest, og heller ikke at alder ved barnehagestart er relatert til tilknytning. Studien viser at foreldrenes sensitivitet overfor barnas signaler er viktige. Barn som har en lite sensitiv mor, kan ha øket risiko for utrygg tilknytning hvis barnehagen er av dårlig kvalitet, eller de er der mange timer per uke.

Mors yrkesdeltagelse når barna er små har ingen betydning for barnas skoleprestasjoner eller adferdsproblemer når de blir større, hvis mor starter i arbeid etter barnets første leveår. Dette er konklusjonen i en artikkel fra Psychological Bulletin som sammenstilte 69 studier. Forfatterne konkluderer at barselpermisjoner bør være lengre enn de tolv ukene som er vanlig i USA.

Andre studier, som ser spesifikt på betydningen av barnehage, finner at barn som starter i løpet av det første leveåret er litt mer bråkete gjennom skolealderen. Langt fra alle studier finner en slik sammenheng, og temaet er omdebattert. Jeg vet ikke om studier som viser at barn som starter tidlig har økt risiko for å utvikle kliniske nivåer av adferdsforstyrrelser. Vi snakker altså om en mulig uønsket følge av tidlig start i barnehage, men ikke om at barna tar skade. Disse resultatene skal ikke bagatelliseres, men betydningen bør heller ikke overdrives.

Smith refererer til hjerneforskning og forskning på stresshormoner. Det er dokumentert at både leg- og fagfolk tror mer på en påstand hvis den inneholder referanser til hjerne eller nevrofysiologi. Denne forskningen fremstår som mer «objektiv», men er innen barnehagefeltet i startgropen. Derfor er den mindre pålitelig enn den omfattende forskningen på adferd, tilknytning, og kognitive ferdigheter. Foreldre bør derfor ikke tenke at barns hjerneutvikling skades hvis de starter i barnehagen ved ett års alder. Jeg er sikker på at Smith ikke intenderte å hevde dette selv om bekymrede foreldre muligens kan trekke den slutningen.

Jeg mener det er liten grunn til å tro at barn tar skade av å begynne i norske barnehager anno 2010 når de er ett år gamle. Samtidig vet vi at barna har det bedre, og utvikler seg bedre, hvis de går i en barnehage av høy kvalitet, slik Smith beskriver. Det er vanskelig for foreldre å vurdere kvaliteten i barnehagen, og kunnskapsministeren må tilse at revisjonen av barnehageloven tar hensyn til kriteriene Smith stiller opp. Det beste foreldre kan gjøre er å prioritere god omsorg og kvalitetstid med barna, og hvis mulig unngå at barna tilbringer for lange dager i barnehagen.

Henrik Daae Zachrisson

Forsker, Oslo

Mer fra Debatt