Annonse
04:00 - 29. januar 2010

Hva er da et menneskebarn?

Om de ugifte, enslige kvinnenes rett til anonym sæd.

Annonse

Etter at Simen Sætre fortalte sin «Sæd story» i Morgenbladet 8. januar – utforskningen av hans litt triste dilemma om å gi sæd til en kvinne han aldri skulle møte – har Morgenbladet trykket flere leserbrev. Den 15. januar skrev Johanne Sundby ut fra de barnløse kvinnenes perspektiv, de som ikke får behandling med sæd for sin ufrivillige barnløshet, fordi ingen vil gi den fra seg. Dette mener hun handler om de kvinnene som ikke fikk det til, de som kanskje også ble kastet ut i enslighet som henne selv, de kvinnene hun opplever blir møtt uten empati. For er det ikke nettopp de vellykkede med tidsklemme, dobbeltarbeid og barneselskap som ønsker å begrense og holde disse kvinnene utenfor ved hjelp av konvensjonens murer, kristelige normer og prestemoral?

Siden jeg selv lever i det vemodet det er å vite at livet også skal avsluttes uten egne barn, forsto jeg at i denne debatten, debatten der empatien og de sårede følelsers logikk teller mer enn det meste av vår tenkning, var nettopp mitt personlige ståsted en mulighet til å vise noen andre perspektiver. For i min mangel kan jeg aldri beskyldes for å representere de vellykkede, og med min egen sorg vil ikke tidens krav til empati bli like nærgående.

Mitt engasjement i disse problemstillingene begynte da jeg hørte en debatt i Dagsnytt Atten den 3. desember. Her opplevde jeg noe som fremsto som et så sterkt brudd med hele vår kulturs måte å forstå seg selv og vårt menneskelige fellesskap på, at jeg hadde problemer med å fatte det jeg hørte. Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet ga uttrykk for det dypt urettferdige i at ugifte, barnløse kvinner, som meg selv, kvinner uten mann og barn, skal være de eneste i vårt samfunn som er frarøvet retten til assistert befruktning.

Til tross for at min sympati umiddelbart landet hos opponenten fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke, var det likevel hans argumentasjon som var den merkeligste. For før han kunne begynne på sin argumentasjonsrekke om det ødeleggende i at samfunnet betrakter barn som en rettighet og et produkt, måtte han komme med en presisering. Før han i det hele tatt kunne diskutere, måtte han understreke at han hadde «stor respekt for voksne som ønsker unger. For dette er et instinkt!» Jeg antar at Øyvind Håbrekke var ubevisst at han nettopp ved disse ordene brøt med hele den kristne tradisjon og lære, utgangspunktet for hans eget parti. Og med brudd tenker jeg ikke på empatien han viser med de ensomme kvinnene. Nei, der følger han kjærlighetsbudet. Jeg tenker på empatiens begrunnelse, «at dette er et instinkt».

 

I 1992 kom den nye barnevernloven, der det ikke ble etterlatt noen tvil om at det grunnleggende prinsippet er at foreldre og barn hører sammen, utelukkende ved å være biologisk forbundet. Og ikke bare er den biologiske forbundetheten viktig, også de to kjønnene er viktig. Siden 1993 har Arbeiderpartiet hatt som målsetting å sikre at far er like viktig for spedbarnet som mor. Man har ment at barnet trenger både en mann og en kvinne, og at fars permisjonsrettigheter og -plikter derfor må sikres.

I lov om barn og foreldre har også det biologiske prinsipp fått en mer fremtredende rolle. Mens ekteskapet tidligere beskyttet farskapet, ble det i 2003 mulig for en tredjemann å påberope seg å være faren, med de rettigheter og plikter det gir, når som helst i livsløpet. Genene anses som så viktig at en sosial institusjon som ekteskapet ikke lenger kan være et hinder mot å få stadfestet sitt farskap. Nå ble det genetiske opphavet gitt de tilhørende rettigheter og plikter.

På samme måte er en hvilken som helst tulling som har laget barn med en ukjent kvinne en julebordsnatt, i sin fulle rett til å trekke henne for retten. Der kan hans krav om samvær, foreldreansvar og delt omsorg for den saks skyld, bli hørt. I hele lovverket har sædens rolle fått en større og større plass, der bare relasjoner skapt av genenes overføring har hatt argumentativ verdi. Inntil ganske nylig.

 

For så, plutselig, i alt dette, kom den nye loven om ekteskap av 2008. Med et pennestrøk gikk sæden fra å ha all verdi til å ha ingen. «Far» har plutselig ingen forbindelse med «befrukter», han er omgjort til «far og medmor», der sæden kan doneres av samfunnet på linje med blodoverføring og annen medisinsk behandling. Dreiningen vi ser i lovverket er ikke en samlet forståelse av hvordan foreldreskap og slekt konstitueres, hva et barn er og på hvilken måte tilknytning oppstår. Det som nå er blitt lovverkets fundament, er den enkeltes ønske og begjær etter egne barn.

Behovet for å knytte seg til et barn kan ikke bare forstås som et biologisk instinkt, for den økte oppmerksomheten om barn er også et resultat av måten samfunnet er konstituert på. For i større og større grad er barn blitt det eneste faste punktet i tilværelsen, den eneste relasjonen som fortsatt består av livslange bånd og forpliktelser. For ifølge loven er barn og foreldre nå de eneste som ikke kan forlate hverandre når som helst, og med hvilken som helst begrunnelse. Barna er de eneste garantistene i våre liv, de eneste som ikke kan definere en annen relasjon enn den opprinnelig gitte.

 

«Hva tenker de potensielle sæddonorene om oss som står utenfor familien?» spør Johanne Sundby polemisk mot Simen Sætres artikkel i Morgenbladet, når de barnløse ikke bare er uten barn, som Sundby så smertelig viser oss, men også uten tilgang på de sosiale nettverkene som gis i foreldremøter, dugnader og strandferie med drinker til de voksne. Men kunne man ikke spørre like polemisk tilbake: «Hva tenker egentlig den potensielle sædbestilleren?» Ja, hva tenker egentlig vi mennesker om hverandre?

Hva tenker den barnløse, ugifte kvinnen som ønsker at samfunnet skal legge til rette for at den anonyme skal være far til hennes barn? Hva tenker hun om den anonyme, og hva tenker hun om de mange andre barnløse mennene som kanskje også opplever seg som utenfor og ensomme? Hva tenker sædbestilleren selv om han som aldri klarte å tenne en kvinnes lyst til å bære hans barn? Og hva tenker hun om de hun selv vraket? Hva tenker vi alle om han som var for stygg, for dum, for kantet, for fattig og for syk til selv å bli valgt som far til et barn? Eller han som bare var så ensom at han ikke kunne vekke noens kjærlighet? Hvordan forstår vi ham, annet enn at han har en plikt til å være en del av fellesskapet, en plikt til å gi sitt bidrag til oppfostringen av samfunnets barn? For hans ensomhet er helt privat, mens hans forpliktelse er offentlig, i det å delta i forsørgelsen av den ensomme kvinnen som begjærer en anonym barnefar. Og hva kan man egentlig tenke at sædbestilleren tenker om sin forsørger og støtte, staten?

 

«Kjærlighet er å la sin mangel være en del av en annens mangel», sier en gammel fransk psykoanalytiker. I det kan kjærligheten oppstå, erkjennelsen av at vi alle er ufullkomne, at livene våre aldri går opp. For kanskje er ikke Johanne Sundbys mangel så vesensforskjellig som hun selv hevder, kanskje er det slik at det som binder oss sammen er mye større og går langt ut over foreldremøter og barneselskap.

For hva er da et menneskebarn? Er det noe som er skapt av sin mors blod og hennes vilje, eller er det noe som finner sin subjektivitet i plassen mellom mor og far, der det vet at det begjæret som skapte det er noe annet enn barnet selv, i vissheten om å være en del av noe, men aldri kunne være dette? Den ugifte, barnløse kvinnen kan gjennom assistert befruktning få tilgang til et barn som bare er hennes, som kan være hennes alt. Men å være alt er også å være ingenting, i det ligger det farløse barnets skjebne og utfordring.

 

Mennene som har vokst opp uten fedre, de som kjemper med tomhetsfølelser og opplevelser av å være halve mennesker, de kjenner vi fra psykoterapiens lukkede rom. Slike savn, skapt av farens tomme plass, har mennesker hatt til alle tider. Men de som strever med opplevelser av selv å være et slags prosjekt eller menneskelig eksperiment, dømt til alltid å være annerledes, de har bare så vidt begynt å vise seg. De som leter gjennom medisinstudentenes navnelister fra sitt eget fødselsår, i håp om å finne noe, et bilde, en gjenkjennelse, den de i sin egen barndom så uforklarlig savnet. Vi som treffer disse unge menneskene i terapeutisk sammenheng, vet at deres drifter og savn er av en annen art og mer komplisert å leve med enn det vanlige farssavnet.

 

For meg ligger den største fellen i troen på at et barn skal kunne fylle tomheten og ensomheten i et menneskeliv ved selv å være forbindelsen til verden, ved selv å være alt. Idet vi har en slik tro og overbevisning, er jeg redd vi skaper et samfunn der vi mister vår menneskelighet av syne.

Jannike Beate Willoch er psykolog.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt