Annonse
04:00 - 12. februar 2010

Homohjernevasket, vi?

Annonse

Donorbarn

Vi har med stor interesse fulgt debatten i Morgenbladet om sæddonasjon. Nina Karin Monsen er igjen på banen med kronikken «Familiepolitikk uten prinsipper» (Morgenbladet 5. februar). Meningsutvekslinger er alltid et gode, men anklager om manglende human fremferd og andre unyanserte argumenter gjør mer vondt enn godt i en allerede sårbar debatt.

Monsen konkluderer med rette med at urettferdighet rammer samfunnet. Det har blant annet mange homofile fått erfare. Nettopp derfor var det et ønske med ekteskapsloven å organisere deres samliv på en slik måte at barna får to foreldre og ikke blir kasteball i et system som ikke anerkjente en slik familieform.

Barn som er sterkt ønsket, blir unnfanget i kjærlighet, uavhengig av om dette skjer på en klinikk eller på et soverom. Det er flott at Monsen kjemper for barnet, og vi er absolutt enig i at dette er en etisk problemstilling verdt å debattere. De fleste av oss ser det som særdeles viktig å kjempe for barns rettigheter. Det gjør vi også gjennom å være gode forbilder, å skape et trygt og godt samfunn der barn kan få lov til å være den de er.

Det virker ikke som om dette er Monsens agenda. Hennes aggressivitet fremstår som lite barnevennlig. I kampen for det ufødte liv kommer samtidig fordømmelsen av de «sosialt handikappede» barna som allerede er født. Hvis alle mennesker skal være like mye verdt uansett alder, må vel også alle barn være like mye verdt, uansett opphav?

Hva slags familie er det Monsen kjemper for? Den heterofile 1950-tallskjernefamilien, som strengt tatt ikke er normen lenger? Er det virkelig homofile som står for ødeleggelsen av denne? Når man først er i gang, hvorfor ikke lange ut mot skilte foreldre, foreldre som på hver sin kant starter familie nummer to, familier som adopterer, enslige som blir gravide etter en fuktig natt på byen, og så videre?

Familiekonstellasjonen, slik vi kjenner den, er kulturelt konstruert. Monsen argumenterer for et konservativt familiebegrep som ikke lenger er enerådende. Men det er merkelig nok bare Monsens homojunta, med staten i lomma, som må stå til ansvar for det. Om denne utviklingen er ønskelig eller ikke, kan man selvfølgelig diskutere. Det blir likevel lite nyansert å anklage bare én av mange parter.

I tillegg synes vi det er påfallende lite debatt rundt assistert befruktning ved sæddonasjon for heterofile par. Er det biologisk opphav eller en mann i huset Monsen egentlig etterlyser?

Man skal også være forsiktig med å gi en minoritet offentlig ansvar for å ødelegge familier med statens hjelp. Det er harde ord. Som så mange før henne, tar ikke Monsen ansvar for de følgene dette kan få for de barna dette rammer, og ikke minst for usikre, unge homofile, som uten filter får slike fordømmelser tredd nedover ørene. Vi vet mye om hva slik aggressiv motstandsdebatt gjør med unge mennesker som prøver å godta seg selv. Det er interessant at barnets forkjemper ikke sender disse barna en tanke. Vi tror ikke de opplever seg som en del av en kulturradikalisert stat der homolobbyen styrer.

Det virker som om Monsen prøver å gjemme egne fordomsfulle holdinger bak et angrep på den norske staten. Hvordan Monsen ser på homofile og deres påvirkningskraft, kommer tydelig frem i hennes omtale av Mimi Bjerkestrands rolle i Utdanningsforbundet. Det undrer oss at Utdanningsforbundets medlemmer plutselig skal miste all faglig integritet og bli homohjernevasket så snart en lesbisk leder trer til. En av oss er medlem av forbundet, og var først og fremst glad for å få en leder med førskolelærerbakgrunn, da Bjerkestrand fikk lederjobben. Men det tar vel ikke lang tid før undertegnede også blir en soldat i homoarmeen, skal vi tro Monsen. Og da ser vi vel også snart at nye lærebøker gir stor plass til det fantasifulle kapittelet «Homo og glidemiddel»!

Vi etterlyser en mer nyansert debatt, og håper at flere barn med anonym biologisk far vil komme på banen med både gode og dårlige erfaringer. Vi håper også at skribenter kan ha i bakhodet at det er virkelige mennesker man snakker om, som hver dag må forholde seg til denne problematikken på et personlig plan.

Nina von Krogh Monclair

Masterstudent, Kunstfag

Jorid Bakken Steigum

Adjunkt, medlem av Utdanningsforbundet

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt