Kapitalisme
Hvorfor er ikke kapitalister en del av fellesskapet? Jeg har hele tiden trodd at vi alle var en del av det samme fellesskapet og at vi alle har betalt skatt for å være med på å finansiere goder vi alle nyter godt av. Men her mener Gudmund Hernes at jeg altså har tatt feil. Hernes påstår i en artikkel i Morgenbladet 1. oktober 2010 at kapitalister vil ha høy profitt, men at de også vil at staten, altså «oss andre», skal betale når de kjører virksomheten i grøfta.
Hernes bruker et sitat fra Adam Smith til å underbygge at bedriftseiere, kapitalister og andre næringsdrivende alltid har skumle hensikter. Han påstår at Smiths advarsel forstås av sosialdemokrater og tar derfor Smiths tenkning til inntekt for sosialdemokratiet. Å påstå at sosialdemokratiet håndterer kapitalister mer nøytralt og er mer kritisk til markedsmakt enn andre er unyansert og selektiv bruk av empiri. Det er jo nettopp store markedsaktørers tilknytning til politikken som ofte skaper en usunn markedsøkonomi. Flere på høyresiden, i politikken og i næringslivet, mener også at private tap ikke må dekkes av staten. Etter finanskrisen ble valget om likevel å gjøre det, tatt etter en vurdering av skadeomfanget ved enten å intervenere eller å la være. I den sammenheng er det oftest de mest liberalistiske som er mot intervenering.
Mennesker som tar risiko og investerer tid, krefter og penger i prosjekter gjør det fordi de tror de kan tjene penger. Mange av dem taper også penger, uten at regningen av den grunn sendes til staten. De karaktertrekk som blir belønnet i kapitalistiske systemer, er gründerånd og dristighet, vilje til å ta risiko og evne til å gripe eller skape nye muligheter. Eksempelvis er grådighet og misunnelse moralsk uheldige egenskaper, mens drivkrefter som ambisjoner, nytenkning og nysgjerrighet virker økonomisk stimulerende. Det viktige er å vite hvor grensen går. En for sterk ambisjon kan lett tippe over i grådighet eller hensynsløshet.
Et godt kapitalistisk samfunn er ikke bedre enn de lovene og reglene dette samfunnet fungerer etter. Mens tilhengere av kapitalisme gjerne argumenterer for at det ikke nytter over lengre tid å oppføre seg dårlig i markedet, vil motstandere gjerne si at det går fint når maktkonsentrasjonen blir stor nok, slik Hernes indikerer med sine eksempler fra amerikansk og norsk finansvesen.
Adam Smith-sitatet om at markedsaktører kan henfalle til konspirasjoner er en advarsel, og Smith argumenterer i alle sine bøker for at markedssystemet må ha visse moralske normer i bunn, blant annet sannferdig informasjon, fravær av korrupsjon og respekt for avtaler. Uten regler og normer er et fritt marked utenkelig.
Forskriftene for nye regler for finansnæringen som er foreslått i Norge ser ut til å gå lenger enn det tilsvarende EU-forslaget gjør. Og da står man overfor en annen utfordring; når forskrifter og regler blir for kompliserte, blir de vanskelige å etterkomme, det blir enklere å gjøre feil, bevisst eller ubevisst, og det er heller ikke sikkert at forskriftene vil virke etter sin hensikt.
Finanskrisen har ikke bare vært en vekker for aktører i finansbransjen, men også for politikere og byråkrater som forvalter rammeverket. I stedet for å legge skylden på kapitalismen og å se på kapitalister som noe utenfor fellesskapet, burde man ta finansaktører og andres innvendinger mot de nye reglene på alvor. Hensikten må vel være at finanskrisen ikke gjentar seg, ikke at finansbransjen behandles som spedalske.
Mathilde Fasting
Siviløkonom og idéhistoriker, Civita