Kvinnen i norsk film har bustete hår og skriker til en passiv mann, eller hun har sugende blikk og manipulerer ham. Hun står i relasjon til mannen, og mangler et selvstendig prosjekt, men aller verst: Hun er parodisk masete. Hun er kanskje en kvinne jeg kunne ha vært, men aldri en jeg ønsker å være.
Er dette et problem? Kanskje ikke. Undersøkelser viser at gutter identifiserer seg med hverandre, mens jenter også identifiserer seg med gutter. Det finnes jenter som elsker filmen Reprise (Joachim Trier, 2006), ikke fordi filmspråket er spennende, men på grunn av hovedpersonene Erik og Philip. Unge jenter med forfatterdrømmer svermer for guttene som står foran en rød postkasse med hver sin manuskonvolutt og sier: Det er nå alt begynner.
Jeg misunner dem denne evnen til identifikasjon. For meg overskygges den av sympati med ofrene. Jeg kan ikke se forbi de karikerte kvinnerollene. En følsom syndebukk (riktignok glimrende spilt av Viktoria Winge), ei forlagsdame som hånes uten å få oppreisning (Rebekka Karijord), og aller verst, den uønskede kjæresten som bare filmes bakfra og uten hode. De fyller meg med voldsom kjedsomhet, ikke av den typen som får meg til å sovne, men den som får meg til å ville skrike, rømme, kaste tomater på lerretet. Det er en kjedsomhet som minner om krenkelse.
Det verste er at menn er enige med meg. Men er det så viktig? sier de. Reprise har jo mye annet bra. De ser altså problemet, men tror ikke det er vesentlig. Og på en måte har de rett. Kvinner trenger ikke gode kvinneroller for å leve seg inn i en film. De kan like gjerne bruke en sympatisk mann med store drømmer, eller en fyr med attitude som er frekk i kjeften på en morsom måte.
Det er heller ikke sikkert kvinnelige filmskapere lager bedre kvinneroller. Kvinner er like utsatt for stereotypier som menn, og når de skal hoste opp en karakter under tidspress, er det fort gjort å velge en klisjé. Slik er klisjeens vesen: Å være det første som faller oss inn. Sjokkerende mange kvinnelige hovedroller skapt av kvinner er parodisk klønete eller overdrevent utagerende. Kvinnene lar seg dytte rundt, som i 37 ½ (Vibeke Idsøe, 2005), eller lever i et buskisaktig PMS-univers à la Salto, salmiakk og kaffe (Mona Hoel, 2004).
Unntak er Margreth Olins Kroppen min (2006) og Sara Johnsens Vinterkyss (2005), hvor kvinneidentiteten fremstår rolig og reflektert. Også i den nyere Upperdog (2009) har Johnsen et godt kvinneportrett, den frekke og vittige hushjelpen Maria, men filmen trekkes ned av den andre kvinnelige hovedrollen, som er omsorgfull inntil det selvutslettende (norsk-vietnamesiske Yanne).
For meg er det problematisk at kvinnefigurene mangler forbildekvalitet. For å sitere guttegjengen i Reprise: Kvinner er ikke kule. De kan til nød være pene, under «konstruktivt slankepress», men ellers er de «som folk på Østkanten», «de vet at de er undermennesker». Slik er det også i norsk film. Kule jenter er pene og/eller flinke til å spille på sex. Finnes det ingen annen kulhet for jenter enn attraktivitet? Finnes det annen attraktivitet enn sexy manipulasjon?
Barnefilmene begynner å å få gode jentekarakterer, mest i form av tøffe guttejenter. Men ifølge Vigdis Lian, tidligere direktør for Norsk Filminstitutt, er de samme filmenes voksne kvinneroller deprimerende.
– Jentene i barnefilmer som Pelle Politibil og Ulvesommer er tøffe og handlende. Men mødrene deres er rene parodier, passive og ulykkelige. Hvorfor kan ikke jenter få være aktive, tøffe og synlige også når de blir voksne?
I ungdomsfilmene er det å fremstille jenter som passive blitt et nytt tabu. Idealet er girlpower, igjen av den sexy typen. Tenåringene i Bare Bea (Petter Næss, 2004) er manhunters. Enda verre er jentekarakteren i Vegas (Gunnar Vikene, 2009), så overseksualisert manipulerende at hun forener hore, offer, bølle, psykopat og femme fatale i én irriterende figur. Straffet blir hun også, som i en tradisjonell film noir.
Få steder er kjønnsrollene mer polariserte enn i den romantiske filmen. Ane Marit Willmann forklarer det i sin masteroppgave om kvinneroller i norsk samtidsfilm: «I karakteroppbyggingen er det lett å tenke at mannlige og kvinnelige karakterer skal stå i motsetning til hverandre. Dualismen blir en bremsekloss, og forhindrer brudd med stereotype framstillinger.»
Et annet problem på 2000-tallet har vært mangelen på filmpar med god kjemi. Jeg vil heller se magnetismen mellom Nicolai Cleve Broch og Pia Tjelta i kompisfilmen Buddy (Morten Tyldum, 2003) enn å rødme over det ubehjelpelige og fysisk dårlig matchede paret i en romantisk komedie med kvinnelig hovedperson, 37 ½ (Helén Vikstvedt og Jan Gunnar Røise). I Sara Johnsens Upperdog er det én bra og én dårlig parcasting: Agnieszka Grochowska og Hermann Sabado har et lidenskapelig og lekent samspill, mens Bang Chau og Mads Sjøgård Pettersen aldri når over bror/søster-nivå. Hvorfor er dette et problem? Fordi relasjoner, slik myten sier, er viktig for et kvinnelig publikum. Men det betyr ikke at vi alltid vil ha filmer om relasjonelle problemer. Derimot ønsker vi dynamikk mellom karakterene.
Noe som ofte etterlyses er «sterke kvinneskikkelser». Begrepet blir typisk brukt om to typer film: Bredt anlagte episke dramaer som Jeg er Dina (Ole Bornedal, 2002) og Kautokeinoopprøret (Nils Gaup, 2007), og psykologisk drama av typen Øyenstikker (Marius Holst, 2001) og Engelen (Margreth Olin, 2009). Den sterke kvinnen er ofte spilt av Maria Bonnevie, men også mer robust utseende nordiske kvinner kan være aktuelle. Handlingen går ut på at en kvinne blir utsatt for overgrep, men nekter å bøye seg for offerrollen. Jeg er ikke så glad i disse figurene, siden de minner meg om selvhjelpsfenomener som Paulo Coelho og Kvinner som løper med ulver. Under tvil tar jeg dem med på den positive siden, fordi de viser kvinnen som aktør.
Den største fremgangen har likevel foregått i en annen sjanger, action-grøsseren. I tillegg til den kvinnelige offerrollen (sexy, våt og blodig som Viktoria Winge i Fritt Vilt) har slike filmer gjerne med en handlekraftig kvinne. I løpet av 2000-tallet har Ingrid Bolsø Berdal seilt opp som kvinnelig actionideal med liknende egenskaper som Sigourney Weaver i Alien: Hardtslående, atletisk og uvillig til å smile.
Det siste tiåret har også gitt oss gode kvinneroller av mer lavmælt type, som underfundige Henriette Steenstrup i Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta (Dag Johan Haugerud, 2005) eller de psykologisk komplekse kvinnene i Sommerhuset (Ole Giæver, 2008), hvor særlig Maria Bock aldri fristes til overspill. Flere norske skuespillere har gjennom 2000-tallet vist evne til å fremstille kvinnelig styrke og sårbarhet på en ikkeparodisk måte. Det gjelder bare for filmbransjen å bruke dem til å vise kule mennesker, ikke bare kule kvinner.
Oda Bhar er frilansjournalist. Artikkelen er tidligere publisert i Rushprint.