04:00 - 22. januar 2010

Grunnforskning eller anvendt forskning?

Hva er grunnforskning? Stig S. Frøland mener det er uheldig å operere med en for snever oppfatning av hva som er grunnforskning, og åpner opp for flere definisjoner. Illustrasjonsfoto: Ellen Lande Gossner

Forskningspolitikk

Det har i en årrekke pågått en offentlig debatt om norsk forskning som fra forskersiden stort sett har munnet ut i en entydig konklusjon: Situasjonen er bekymringsfull, først og fremst på grunn av for lav ressurssatsing på forskning i Norge, og da særlig på såkalt grunnforskning. Siste reprise i denne debatten ble innledet i Aftenposten 4. januar av professor Nils Chr. Stenseth, preses i Det Norske Videnskaps-Akademi. Han hevder her at norsk forskningspolitikk «mangler visjoner og ambisjoner», og at «den frie grunnforskningen» sultefôres til fordel for «anvendt forskning».

Svært mange i forskningsmiljøene vil nok være enige i dette. Den aktuelle bakgrunnen for Stenseths innlegg var at regjeringen som ledd i det såkalte klimaforliket vil satse 600 millioner kroner på klimarelatert forskning. Det vil først og fremst si forskning på karbonfangst og -lagring og alternativ energi. Denne forskningen oppfatter Stenseth åpenbart som «anvendt forskning» og reagerer tydelig på beløpets størrelse i forhold til bevilgningene til «den frie grunnforskning».

I sitt svar 6. januar hevder forskningsminister Tora Aasland at Stenseth har et foreldet syn på forskning ved sin strikte inndeling i «grunnforskning» og «anvendt forskning». I forskningsdebatten har skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning stadig gått igjen, og det har vært en vanlig oppfatning, særlig blant grunnforskere, at grunnforskningen er den mest høyverdige og derfor i særlig grad bør vernes. Noen klassiske argumenter for dette er at denne forskningen i seg selv, som uttrykk for menneskets søken etter kunnskap, har en høy kulturell egenverdi, og at nytteverdien av grunnforskningen er umulig å forutse. Stenseth nevner en rekke eksempler på grunnforskning som over tid har vist seg å gi uvurderlige nytteeffekter.

Jeg deler fullt ut Stenseths oppfatning av grunnforskningens store betydning. Jeg er imidlertid redd Stenseth, som mange andre, opererer med en for snever oppfatning av hva som egentlig er grunnforskning, som jo kan defineres på flere måter. Den mest konvensjonelle definisjonen som Stenseth åpenbart benytter, er forskning som kun drives for å utvikle ny kunnskap uten tanke på senere nytteverdi. Imidlertid benyttes i dag i økende grad begrepet «strategisk (eller målrettet) grunnforskning» hvor forskningen utføres i forventning om at oppnådde kunnskaper vil kunne bidra til løsning av foreliggende eller forventede problemer. Ikke minst innen medisin har vi en viktig form for forskning som bygger bro mellom laboratorieforskning og klinikk. Slik forskning har preg av grunnforskning ved at den øker vår generelle kunnskapsmasse, samtidig som den har en potensiell nytteverdi for løsning av sykdomsproblemer. Det finnes utvilsomt analoge forskningsformer også innen ikke-medisinske disipliner, for eksempel innen klimaforskning i videste forstand, som kunnskapsministeren nevner.

Fordi slik forskning kan tenkes å være nyttig, kan den selvsagt ikke anses som mindre verdifull og verneverdig enn grunnforskning i snevreste betydning. Ikke minst overfor den generelle befolkningen, som gjennom skattene finansierer norsk forskning, er det viktig å benytte mer nyanserte termer enn det nyanseløse skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning. I den offentlige forskningspolitikk bør det også i større grad enn i dag satses på oppbygging av forskningsmiljøer hvor grunnforskning og mer målrettet forskning kan integreres. Innen medisinen er det særlig våre universitetsklinikker som er det naturlige stedet for slik forskning.

Forskningsmiljøene ved universitetsklinikkene som til dels har vært dårlig utbygd på forhånd, er nå ytterligere truet ved et stadig økende økonomisk press med nedskjæringer og krav om «produksjon» og «inntjening». Denne prosessen som minner om den kinesiske torturformen «death of a thousand cuts», ledsages av omfattende og ganske drastiske reorganiseringstiltak som også kan true etablerte forskningsmiljøer.

Med den reservasjon at begrepet grunnforskning ikke bør benyttes for snevert, er jeg selvsagt enig med Stenseth i at denne forskningen er av sentral betydning og må sikres ressurser. I dagens forskningspolitiske situasjon vil jeg likevel hevde at den kanskje alvorligste trusselen mot norsk forskning ligger i den økende styringen av forskningen. Stenseth bruker så å si konsekvent betegnelsen «den frie grunnforskning». Etter min oppfatning er det her «frie» som er stikkordet. Altfor mye av offentlige ressurser til forskning, blant annet forvaltet av Norges forskningsråd, er i dag bundet opp til programforskning fastlagt av politikere. Men også ved offentlige institusjoner som driver forskning, blant annet våre universitetsklinikker, fastlegges i økende grad ressurstildeling på grunnlag av ofte fagpolitiske «satsingsområder».

Vitenskapshistorien viser at selv storstilte satsinger hvor det umiddelbare nytteaspektet dominerer, ofte mislykkes. Realiteten er at virkelig god forskning alltid oppstår som et resultat av forskeres egne ideer og ambisjoner, aldri som følge av dekreter fra styrende organer. For å kunne ta vare på og stimulere talentfulle og idérike forskere, er det derfor av største betydning å øke tilgangen på frie forskningsmidler ubundet av programmer og satsingsområder. Slik forskning behøver ikke nødvendigvis være grunnforskning i snevreste forstand. Uansett bør forskersamfunnet forsøke å motarbeide den byråkratiske styringskåtheten som over tid kan kvele norsk forskning.

Stig S. Frøland

Professor dr.med., medisinsk avdeling Rikshospitalet>/i>

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.