Annonse

Annonse

04:00 - 30. april 2010

Gamle stråmenn blir som nye

Hjernevask

Under tittelen «Når latteren stilner» anmelder Trond Berg Eriksen (23. april) sine egne fordommer om biologi. Hadde det vært et enkelttilfelle, kunne man som biolog ha smilt tappert og bladd videre. Men det er dessverre ikke første gang at gamle stråmenn blir som nye.

Skal vi dra nytte av debatten etter Hjernevask, bør vi bruke interessen som serien har skapt for å utvikle samarbeidet mellom samfunnsvitere og biologer. Det forutsetter blant annet at vi slutter å spre gamle myter og skremselshistorier om de fagene som ikke er våre egne. Biologer må for eksempel slutte å flire av det vi gjerne oppfatter som samfunnsviteres opphengthet i fortolkninger, og ta inn over oss at også empirisk kunnskap påvirkes av hvilke spørsmål som faktisk blir stilt, og dermed av forskernes ståsted. Samfunnsvitere kan derimot med fordel begrave sin frykt for determinismen i biologien, all den tid biologer ser på medfødte egenskaper som plastiske, fleksible, kontekstavhengige og påvirkbare tilbøyeligheter.

Det er derfor jeg oppfatter Eriksens fremstilling som et tilbakeskritt. Hans vurdering av boken Født sånn eller blitt sånn ønsker jeg ikke å ta stilling til. Det jeg er oppgitt over, er hans påstander og antydninger om biologien som fag.

Den groveste insinuasjonen i så måte er at Eias og Ihles «hjemmelsmenn … hele tiden … fuske[r] med å selge statistiske sannheter om … forekomster i en gruppe, som om det … gjelder enkelte individer i gruppen». Insinuasjonen berører ikke bare boken, men rettes eksplisitt mot forfatternes biologiske (eller biologisk inspirerte) kilder. At personer uten empirisk bakgrunn har vanskeligheter med å tolke biologiske funn, er trist nok. Å gjøre forskerne ansvarlig for denne åpenbare svikten i norsk utdannelse, er meningsløst. Å anklage biologer for bevisst å misbruke legfolks statistiske ukyndighet, er uhørt. Når biologer snakker om «forskjeller», ser vi for oss overlappende fordelinger. I den grad empirikere er klar over lekfolks misforståelser, vil vi dessuten utdype at spredningen innen gruppene er større enn forskjellen mellom dem, men man vil neppe gjøre det i hver setning.

Også den seiglivede forestillingen om at biologer slutter «fra er til bør», trekkes frem av Eriksen. Hvis han kan dokumentere denne oppfatningen med en biologisk fagpublikasjon fra de siste femti år, hadde det vært interessant. I den grad humanbiologer avleder normative anbefalinger av sine funn, tar de ofte til orde for å endre eller forebygge de medfødte tilbøyelighetene, ikke for å fremelske eller forsterke dem. Derimot er det en kjensgjerning at ikke-biologer rutinemessig tolker sosiobiologiske eller evolusjonspsykologiske resultater som om de var normative rettferdiggjørelser. Det kan tenkes at Eriksen bare mente å karikere (heller enn karakterisere) biologer som «naturalister», men det gjør ikke saken mye bedre. En karikatur som har mistet sin aktualitet for flere generasjoner siden – og som bidrar til å opprettholde en utbredt vrangforestilling – bør heller begraves enn å resirkuleres ved enhver passende og upassende anledning.

Det samme kunne sies om karakteristikken av «natur» som «det som bare er slik det er» (i motsetning til «det man kan ha håp om å forandre»). Hvis vi skal komme oss videre, må vi legge denne typen utdaterte klisjeer bak oss.

Hanno Sandvik

Forsker, Senter for bevaringsbiologi, NTNU

Annonse

Mer fra Debatt