Postmodernisme
Professor Thomas Hylland Eriksens lite presise terminologi preger også hans svar til meg 27. august. Med en viss tilfredsstillelse registrerer jeg at han nå tilsynelatende aksepterer at begrepet sosialkonstruktivisme betegner vitenskapssyn og ikke metode. Imidlertid tåkelegger han igjen debatten ved tilsynelatende å sette likhetstegn mellom «sosialkonstruktivisme» og «forskning på sosiale konstruksjoner».
Sistnevnte forskningsfelter som vel i praksis sammenfaller med det meste av samfunnsvitenskap, er selvsagt fullstendig legitime. Problemene oppstår med de mer radikale former for sosialkonstruktivisme som dessverre finnes også utenfor Ian McEwans romanverden.
Når Thomas Hylland Eriksen hevder at «Valget står ikke mellom postmoderne relativisme og hard science», er dette helt selvfølgelig, så fremt han med hard science mener naturvitenskapelig forskning.
Men uansett forskningsform er det et ufravikelig krav at aktiviteten «produserer respektabel, etterprøvbar og nødvendig kunnskap», som Hylland Eriksen uttrykker det.
Forutsetningen for at dette kan skje, er imidlertid at selve forskningsprosessen fyller strenge metodologiske krav til objektivitet og logisk stringens. Det er i denne forbindelse jeg i mine tidligere innlegg har ønsket å problematisere «forskning drevet av intervensjonsønsker».
Hylland Eriksen avfeier problemstillingen nokså nonchalant ved å fastslå det ganske banale forhold at forskere i utgangspunktet har ulike verdisyn og ideologiske holdninger og som så mange andre samfunnsborgere gjerne vil forbedre verden. En sentral utfordring i vitenskapen er imidlertid å hindre mest mulig effektivt at slike holdninger kontaminerer selve forskningsprosessen og derved påvirker resultatene.
Når jeg er interessert i den samfunnsaktive sosialantropologen Hylland Eriksens syn på forskning og intervensjon, er det fordi jeg har fått inntrykk av at sosialantropologien i de senere år har fått et mer aktivistisk preg enn tidligere. Ingen ringere enn presidenten i American Anthropological Association, Louise Lamphere, har i sentrale tidsskrifter forkynt «viktigheten og nødvendigheten av en engasjert sosialantropologi». Sosialantropologisk forskning innebærer ifølge Lamphere blant annet «å gi antropologi en stol ved the policy table» og «å jobbe for å få politikk vedtatt».
Etter min oppfatning representerer slike holdninger en alvorlig trussel mot forskningens objektivitet og vil lett føre til ideologiproduksjon. Deler Hylland Eriksen sin amerikanske kollegas syn på sosialantropologisk forskning?
Jeg vil tro at Hylland Eriksen og jeg deler troen på at både natur- og samfunnsvitenskapelig forskning kan bidra til å forbedre verden ved at forskningsresultater kan danne grunnlaget for samfunnsviktige beslutninger. Skal dette skje, må forskningen drives slik at resultatene er pålitelige. Jeg håper virkelig at det ikke er slik forskning Hylland Eriksen mener vil føre til «ytterligere årelating av et akademisk liv som er anemisk nok som det er».
Stig Frøland
Professor, dr.med.