Annonse
04:00 - 17. desember 2010

Forklaringen er grunnleggereffekten

Annonse

Folkehelse

Forskerne Pål Surén og Petter Strømme imøtegår i sitt tilsvar i Morgenbladet 26. november våre anførsler til deres måte å presentere sine data: «Inngifte er forklaringen på den økte forekomsten av fremadskridende hjernesykdom hos norsk-pakistanere. Hva skulle det ellers være?» Vi ønsker å redegjøre for den mest sannsynlige forklaringen, nemlig grunnleggereffekten.

Alan H. Bittles er en av de fremste forskerne på helsemessige konsekvenser av slektskapsbaserte ekteskap. Ved å kombinere data fra 38 populasjonsstudier fra Afrika, Asia, Europa og Sør-Amerika, kommer han og medforskere frem til at fetter-kusine-ekteskap fører til en økning på 4,4 prosent i gjennomsnittlig sykelighet. På verdensbasis er dødelighet det første leveår økt med 1,1 prosent ved søskenbarnekteskap. Den pakistanske befolkningen isolert sett viser også en cirka 1,3 ganger økt forekomst av dødelighet hos barn av fetter-kusine-ekteskap i fosterlivet, nyfødtperioden og det første leveår.

Dette samsvarer godt med hva Surén, Grjibovski og Stoltenberg (2007) rapporterte for vel 2,2 millioner norske barn født mellom 1967 og 2005 inkludert hele den norske innvandrerbefolkningen. Deres tall viste omtrent en fordobling av den relative risikoen for dødfødsel, spedbarnsdød, medfødte misdannelser og total dødelighet. I en VG-kronikk har vi redegjort for at dette er sjeldne tilstander og betyr en overhyppighet av cirka en dødfødsel per år i Norge på grunn av søskenbarnekteskap i perioden 1967 til 2005.

Det Strømme, Kanavin og medarbeidere viser i sin originalartikkel (Eur J Paediatr Neurol 2010) er hva som skjer senere i livet hos noen norsk-pakistanske familier. De mener å finne en 11,2 ganger økning for fremadskridende nevrologiske sykdommer i østlandsområdet blant etnisk norsk-pakistanske barn og tilskriver dette «inngifte».

Den økte forskjellen kan nok mest sannsynlig tilskrives recessiv arv med grunnleggereffekter, det vil si at en genfeil oppstår hos én person (grunnlegger) og blir overrepresentert i befolkningen. Barna blir kun syke dersom de mottar defekt gen både fra far og mor. Slik opphopning er også kjent for «norske» sykdommer.

En form for fremadskridende nevrologiske sykdom kalt ataxia teleangiectasia er langt hyppigere i etterkommere fra en stammor i Hedmark på 1500-tallet enn ellers i landet, og en annen sjelden sykdom, Aagenæs syndrom med leversykdom og lymfødem er ekstremt sjelden i resten av verden, men urimelig hyppig av etterkommere av et par som levde på Sør-Vestlandet, også på 1500-tallet. Akutt intermitterende porfyri er også en sjelden sykdom (dominant arvelig) med grunnleggereffekt: Forekomsten er cirka 600 ganger høyere i Saltdal i Nordland enn ellers i Europa.

Problemet er at et relativt lite materiale kan gi store tilfeldige svingninger i risikoestimater. Tar man telleren ¿ antall syke ¿ og dividerer med hele Norges befolkning finner vi lave tall, men dersom vi dividerer med de som har beste- eller oldeforeldre fra bestemte kommuner får vi høye risikotall for disse sykdommene. Få av disse ville vite at de var i slekt, før de hadde fått barn med kjent recessiv sykdom og man begynte å gjøre slektskapsundersøkelser.

Inngifte var vanlig i Norge for 150 år siden, men etter at folk utvandret fra grisgrendte strøk til byene og USA, og de fikk vei, sank inngiftehyppigheten raskt. En nøktern debatt om inngifte er ikke stigmatiserende slik det hevdes i Morgenbladet 3. desember. Men når funnenes samfunnsøkonomiske eller folkehelsemessige betydning blir knyttet til enkeltpersoner eller bestemte befolkningsgrupper og ikke til alle med alvorlige sykdommer generelt, blir det stigmatisering.

Vi mener at tolkningen av funnene er feil fordi den mest sannsynlige forklaringen er blitt oversett. Dessuten sammenligner forfatterne usammenlignbare grupper. Vi ser frem til mer forskning på feltet og kartlegging av de genetiske mekanismene involvert slik at årsakssammenhengen kan bli bedre belyst.

Farrukh A. Chaudhry Professor i medisin,

Universitetet i Oslo

Torunn A. Sajjad Forsker, Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI), Oslo Universitetssykehus (OUS)

Arvid Heiberg Professor (em) i medisinsk genetikk, OUS/Rikshospitalet

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt