4. mars deles Ungdommens kritikerpris ut for femte gang. Samme dag blir også Kritikerprisen delt ut, og begge skal overrekkes på Det Norske Teatret i Oslo. 200 elever i videregående skole kårer sin favoritt blant det som påstås å være de beste voksenbøkene i 2009. Det samme gjør medlemmene i Kritikerlaget. Men selv om begge gruppene utroper årets beste bok, har de faktisk ikke stemt over nøyaktig de samme bøkene.
Dermed går vi glipp av den moroa som hver høst utspiller seg i Frankrike. Ungdommens kritikerpris er Foreningen !les sitt forsøk på å kopiere prisen der fransk ungdom vurderer bøker nominert av det prestisjetunge Goncourt-akademiet. Nominasjonslisten danner grunnlag både for akademiets utdeling av Goncourt-prisen (trolig Frankrikes viktigste litterære pris) og ungdommenes tilsvarende Goncourt des lycéens. Den store interessen for elevenes pris skyldes først og fremst at den kan oppfattes som et spark til den litterære eliten.
Jeg fulgte den franske kåringen i høst. Stedet var Rennes i Vest-Frankrike. Bak lukkede dører holdt juryens tretten medlemmer på å avslutte diskusjonen om hvilken bok som ga dem mest. De var alle elever i videregående skole, representanter for 52 klasser fordelt på ulike regioner og fagkretser. Veien hit hadde gått gjennom et åtte ukers leseopplegg så intenst at det grenset til det umulige. Men så er tanken på å klare noe nesten umulig en viktig motivasjonsfaktor for de tretten elevene, valgt til utsendinger av klassekameratene sine.
Goncourt des lycéens er ingen ren flertallspris – stemt frem av entusiastiske lesere – selv om den til slutt avgjøres ved avstemning. Elevene med de beste argumentene påvirker avgjørelsen akkurat slik de har gjort i klasserommene rundt om i landet. Etter tre timers diskusjon er juryen klar. TV-stasjonen France 3 står klar til å direktesende avgjørelsen og kan ikke vente. Den informasjonsansvarlige i bokhandlerkjeden Fnac, hovedsponsor og medarrangør, tripper i kulissene. De fem forfatterne i finalerunden sitter parat i Paris. Når telefonen kommer, setter en motorsykkeldrosje av sted for å hente vinneren til mottagelse hos sitt forhåpentlig ikke altfor uforberedte forlagshus. Det er et påkostet opplegg.
Jeg er invitert til mottagelsen med togvognen Fnac har reservert for presse og fintfolk. Mens Goncourt-prisen ifølge statistikken er den bokprisen med størst innflytelse på boksalget, ligger Goncourt des lycéens på fjerdeplass. Vinneren får ingen premie, men kan – basert på gjennomsnittet siden oppstarten i 1988 – regne med en sjudobling av salget. Avgjørelsen til de tretten skal om et øyeblikk sikre karrieren til en mann som aldri før har mottatt noen offentlig anerkjennelse for sin forfattergjerning.
De tretten jurymedlemmene marsjerer nervøst inn i blitzlyset. Elevene har ord på seg for å utgjøre landets mest kompromissløse og uavhengige jury. De kjenner ikke de litterære trendene, de aner ikke om det er på tide å gi prisen til en forfatter som representerer en eller annen minoritet, de vet ikke hvem eller hvilket forlag som kan sies å stå for tur eller hvilket tema som anses for å være viktigst. De har heller ikke vett på å velge den forfatteren med høyest status, i håp om at noe av den statusen kan reflektere tilbake på dem selv: slike hensyn som mangt et erfarent medlem av voksenjuryer må innrømme har en tendens til å snike seg inn i avveiningene. Mangelen på litteraturkritisk profesjonalitet er elevjuryens viktigste kvalitet. I diskusjonen om hvilken bok som er best, har de holdt seg til tekstene. En ærligere bedømmelse fra en så stor jury, kan en forfatter neppe få. Vinneren er: Jean-Miguel Guenassia med Le Club des incorrigibles optimistes.
En knapp uke tidligere gikk Goncourt-prisen til Marie Ndiaye for Trois femmes puissantes. «Det er med den som med de fleste bøker, den kunne vært god, hadde den bare vært bedre skrevet,» sier elevjuryens talsmann til franske medier. Elevene har valgt en bok som er lettere å forstå, men langt fra noen lettvekter. Le Club er på 700 sider, har et stort persongalleri og er spekket med historiske tilbakeblikk.
Mens Goncourt-akademiet her fant en kvinnelig forfatter verdig for tredje gang på 22 år, har elevjuryene i samme tidsrom kåret åtte kvinner. Det tyder på et blikk for temaer og skrivemåter som tradisjonelt ikke har nådd opp hos den litterære eliten. Med franske mediers hjelp blir ungdomsjuryen trendsettende for oppfattelsen av hva som er en god bok og hvilke det er mest verdifullt å lese. Å se på Ungdommens kritikerpris mest som enda et lesestimulerende tiltak til skolebruk, er med andre ord en forenkling. Men forutsetningen for at den skal virke like oppkvikkende på litteraturdebatten i Norge som i Frankrike, er at Kritikerlaget endrer sin juryordning slik at både kritikere og elever stemmer over de samme bøkene.
Å endre en lang tradisjon er neppe så lett, ellers skulle man tro at Foreningen !les og Kritikerlaget for lengst hadde fått til en felles bokliste, i løpet av sitt femårige samarbeid om ungdommenes pris. Mye av Kritikerprisens høye status skyldes at den er basert på en omfattende demokratisk prosess blant landets litterære ekspertise. Alle i Kritikerlagets litteraturseksjon kan nominere bøker til Kritikerprisen. For å sikre at samtlige utgivelser kan komme i betraktning, skjer dette etter årets slutt. De fire hyppigst nominerte utgjør finalistene, som blir klare i slutten av januar. Så inviteres alle i litteraturseksjonen til uravstemning over det som i år ble:
Tomas Espedal: Imot kunsten
Kjartan Fløgstad: Grense Jakobselv
Karl Ove Knausgård: Min kamp. Første bok
Ingrid Storholmen: Tsjernobylfortellinger
Én måned gir imidlertid elevene for lite tid til å lese og diskutere bøkene. Foreningen !les ønsker dessuten flere bøker å velge mellom, etter mønster fra Frankrike, for å sikre bred debatt i klasserommet. Derfor får et utvalg bestående av tre medlemmer fra Kritikerlaget betalt for å nominere åtte bøker til elevene alt i begynnelsen av november. Selv om de har fått beskjed om å velge det beste uten hensyn til aldersgruppen de nominerer for, blir det ikke fullt samsvar mellom de to listene:
Jon Øystein Flink: Sex, død og ekteskap
Nicolai Houm: Alle barn er laget av ild
Karl Ove Knausgård: Min kamp. Første bok
Arne Lygre: Min døde mann
Gabriel M.V. Moro: Der lyset slipper inn
Ingrid Storholmen: Tsjernobylfortellinger
Steinar Opstad: Avhymninger
Anne Oterholm: Toget fra Ajaccio
Mitt forslag er at litteraturseksjonens medlemmer nominerer bøker i to omganger. Først seks bøker i november, deretter to til i januar. Da vil hensynet til å få med alle utgivelsene være ivaretatt, elevene vil få tid til å lese, og kritikerne vil få flere bøker å stemme over. Merarbeid for alle parter, men et viktig merarbeid. For i likhet med Goncourt-akademiet i Frankrike, representerer Kritikerlaget kulturell makt til å definere den gode smak. Det er denne definisjonsmakten ungdommens kritikerpris har kapasitet til å utfordre. Hvis elevene bare hadde fått lov.
Guri Fjeldberg (f. 1969) er litteraturkritiker og frilansskribent. Ungdommens kritikerpris er et samarbeid mellom Foreningen !les, Utdanningsforbundet, Kritikerlaget, Forleggerforeningen og Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringa.