Debatt

Enig med David Lynch

Meditasjon

Klokken er 14.50, jeg skimter Litteraturhuset i enden av Slottsparken på vei for å se David Lynch i åpent intervju. Køen som vil se og høre ham snakke om sin kreative prosess, strekker seg langt. Jeg finner min venninne bakerst og sammen venter vi på hva Lynch har å si, om sin nye bok, og håper å komme ham noe nærmere, når han nå skal snakke om prosessen bak verkene. Jeg er to mennesker for langt bak i køen til å komme inn i rommet der David skal ankomme, så jeg blir vist opp til etasjen over hvor jeg inntar første rad foran en stor skjerm. Jeg føler meg allikevel heldig og gleder meg til å få en følelse av Lynch sin tilstedeværelse.

Klokken fire ankommer han med intervjuer, og fra første sekund David starter å snakke er min bevissthet fanget. I hans lydlandskap hører jeg hvert ord han sier, absorberer det jeg opplever som en «stream of consciousness». Det er som om han er meditasjonen selv, en lærer som får oss til å lytte, som med egen stemme forteller hvordan dyrke kreativitet vi alle sitter inne med. Han skaper en særegen atmosfære, selv opp til meg som sitter i 2. etasje og føler magien gjennom skjermen.

Uformelt, med en naturlig autoritet som snakker til alle, uansett alder og bakgrunn, er det nesten som å komme til en time lyttemeditasjon. For meg er det stemmen til Lynch som gjør opplevelsen vibrant i kombinasjon med innholdet, og oppbygningen av fragmentene lager en helhetlig følelse jeg strekker meg til å si at er nærmest musikalsk. David gir en god komposisjon i en uformell tale. Ledet gjennom en rekke spørsmål som er åpne av karakter, svarer han med innhold som er humoristisk og alvorlig på en gang.

Han åpner med å si at frihet er kriterium nummer én for å dyrke kreativitet. Frihet fra stress, sinnet, frihet generelt som den største og viktigste primære ressurs vi mennesker trenger for å jobbe kreativt. Og veien til frihet er meditasjon, som lar oss dykke ned til enhetshavet og utvikle vår bevissthet. Med enhetshavet refererer Lynch til opplevelsen av å være ett med selvet og din bevissthet.

Dette blir klarere for meg når jeg leser boken i etterkant av intervjuet og trekker paralleller til egne erfaringer. Catching the Big Fish, som boken heter, blir for meg ordtaket Lynch bruker for å beskrive aksjonen av å fange en stor, nydelig, abstrakt idé som svømmer på dypet med andre store fisker. Ønsker man å fange en stor fisk må mennesket selv stige ut i dypere vann, i stedet for å holde seg på grunnen, sier Lynch.

Meditasjon er metoden for å gå ut i dypet, der vi mennesker kan dykke ut i et større hav, der større fisker og ideer svømmer. Å fange den største fisken tar tid, påpeker Lynch. Det tar tid å fiske, fremfor alt tålmodighet. Boken Lynch har gitt ut handler nettopp om erfaringer fra hans prosess, om meditasjon, bevissthet og kreativitet, og om hvordan forholde seg til ulike problemstillinger. Og selv om man kan lure seg til å tro at boken er noe man ikke skjønner mye av, er fremstillingsmåten og språket til Lynch fortreffelig direkte og lite abstrakt.

Selvutvikling og gode råd følger boken gjennom, hvor jeg mottar en stor porsjon medfølelse fra Lynch selv. Mot slutten av boken tar jeg meg i å være så rørt av hans ord hvor han uttrykker en ekte forståelse for de ulike problemstillinger en kunstner møter og som utover dette taler til alle som måtte ha en lengsel for noe vi ikke alltid kan sette ord på. Jeg er beveget av hans direkte talemåte, og føler på mange måter at han skriver til meg. Dette er en særegenhet ved boken, som nok forsterkes av at den er oversatt til norsk. Boken har en tredimensjonal kvalitet, og er satt sammen av elementer som i sum gjør dette til et selvstendig kunstverk. Den fremstiller og påpeker først og fremst reelle, virkelige, fysiske elementer, som attpåtil utstråler vakre poetiske dimensjoner i uendelige lag som rommer et dypt volum.

David retter kritikk mot det amerikanske skolesystemet, men kritikken tar jeg også personlig for å gjelde vårt eget skolesystem, hvor klassene er for store og elevene ukonsentrerte som resulterer i bråkete og ustrukturerte klasser som lett dyrker en negativitet i hverdagen. Videre i boken forteller Lynch om de positive virkningene transcendental meditasjon har hatt på de skolene som har startet å praktisere det.

Hver morgen og ettermiddag mediterer klassene sammen i 20 minutter og resultatet er mindre bråk, redusert kriminalitet, mer konsentrasjon, ro og positivitet i klassene. Ved å introdusere meditasjon til utdanningssystemet, tror Lynch at dette vil heve utdanningsnivået og tilføre en positiv og mer produktiv hverdag. Og til slutt kommer vi da tilbake til den frihet som David startet å snakke om i intervjuet, den som frigjør oss fra stress, angst, sinnet, den som får oss til å føle oss mer fri og som til syvende og sist vil tilføre verden fred.

For ifølge David Lynch er det å meditere selve veien til fred, og jeg tror jeg med dette sier meg enig med ham.

Nina C. Helleland

MA Environmental Art, Aalto University School of Art and Design, Helsinki

Mer fra Debatt