Islam
Nettopp tilbakevendt fra Egypt, som jeg har fulgt på kloss hold i 40 år, gjør jeg meg noen tanker om bruken av hijab som jeg gjerne deler med leserne.
For første gang på alle mine år i Midtøsten – jeg bodde i Alexandria i 1964-65, vendte tilbake til Egypt i 1968 for å studere arabisk, har gjort feltarbeid både der og i andre land, og reist nesten overalt – vel, for første gang følte jeg meg presset til å dekke håret med et sjal, der jeg satt i drosjer eller gikk i bakgatene, labyrintaktige smug. Hvor jeg har gått tusenvis av skritt i mer enn tusen dager. Jeg har dem i kroppen. De er meg.
Men nå, for første gang med et sjal. Riktignok lysende turkist, luftig og lett, slengt over håret og tvunnet rundt halsen. Det er ingen tilfeldighet. Halsen i særdeleshet. Det har dyp mening å iscenesette seg selv slik.
Og jeg bukker altså under for første gang. Skjønt det er ikke sant. For jeg gjør det frivillig. Høyst frivillig. Ingen jeg kjenner, legger noe press på meg. Ingen ville så mye som antyde at det var feil at jeg viste hår og hals utendørs. Som kvinnene i bakgatene sier: Her hos oss har vi hurriyya – frihet.
Deres grelle kontrast er Iran, Saudi-Arabia, Afghanistan, hvor kvinner med makt må dekke seg.
Lær like godt det ordet først som sist: hurriyya (trykk på annen stavelse), det er det livet handler om i arabiske land, som mange andre steder. Lengselen etter frihet og flukt fra undertrykkelse.
Det er det som er grunnen til min refleksjon om hijaben (igjen, trykk på annen stavelse). Dette nymotens plagg som dukket opp på 1980-tallet i Kairos bakgater. Det var ikke til å tro til å begynne med. Som om en bevegelse hadde fart over samfunnet og landet på kvinnenes hoder. Jeg husker min forstemthet og nedtrykthet på deres vegne. Håret, kvinnens pryd, som hadde vært hennes stolthet. Halsen: hennes sårbarhet og styrke. Forbudt. Vis dem ikke.
Og her er jeg i dag, år 2010, 66 år gammel, og føler et visst behov for å bli ansett som anstendig ved å drapere et sjal rundt hår og hals. Det er ikke til å tro.
Noe har banet veien. I november i år var jeg i Oman i sydøstlige Arabia, også det et land jeg kjenner godt. Denne gangen hadde jeg med meg et eksemplar av min bok om æresdrapet på svensk-kurdiske Fadime Sahindal, som var utkommet på arabisk. Sharaf ilbint – Jentas ære – var den korte, konsise tittelen (over en undertittel om Europa). «Tittelen er feil!» utbrøt en venninne som er rektor. «Var hun ikke europeisk?» Jo, bekreftet jeg. «Vel, europeiske jenter har ikke ære. Alt er jo lov hos dere, så hvordan kan de ha ære?»
Jeg følte meg truffet på Fadimes og egne vegne, skjønt det var ikke personlig ment. Hun stadfestet bare et faktum, rektorinnen. Hvis det er en clash mellom sivilisasjoner i dag, er treffpunktet kvinners dyd, i manges øyne. Hva burde boken hett? spurte jeg. Slektens ære, sa hun, og løste slik floken. Men andre var uenige. Pikens ære og familiens ære – det kommer ut på det samme, sa de. Alle fordømte hedersmord og kan ikke begripe hvordan slikt kan skje i Europa. Har vi ikke frihet?
Oman er det mest liberale arabiske samfunn jeg kjenner, hvilket jeg har dokumentert i bok og artikler. Men for to år siden fikk jeg en abaya i avskjedsgave fra en familie som anser meg som sin – vi har kjent hverandre siden 1974. En abaya – den sorte fotside kappen kvinner i Gulfen bærer offentlig – er omfangsrik og tung, så jeg lot den bli igjen hos noen bekjente og forskjøv slik problemet hva jeg skulle gjøre når jeg vendte tilbake neste år. Da var den imidlertid forsvunnet. Og giveren spurte vennlig: hvor var min abaya?
Nå ville jeg aldri ha ikledd meg abaya. Tror jeg. Det er et plagg som personlig byr meg imot, skjønt jeg kan se det er pent på andre. Men også dette var en første gang. Aldri før hadde noen ymtet frempå om at jeg burde bruke abaya. Alltid hadde jeg følt meg vel i mine egne klær, langt skjørt, riktignok, men med utildekket hals og hår. To år tilbake representerte et skille.
Jeg kapitulerte og dekket håret i respekt for familien som anså meg som sin. Islam er blitt en faktor som betvinger også meg. Mot min vilje. Med min vilje.
Men jeg stritter imot når jeg utsettes for forsøk på konvertering. Fra mennesker som vil meg vel og er bekymret for at vi ikke vil forenes i paradis. Jeg blir provosert og protesterer. Mine argumenter faller på stengrunn. Neste dag vil de vite om jeg ble fornærmet. Slett ikke, sier jeg, men det sitter i meg. Og jeg vet hvorfra disse forsøk kommer, for jeg gjenkjenner argumentene fra tv-sendingene med Yusuf Al Qaradawi og andre islamske autoriteter. Jeg kan dem alle.
Når det er sagt, disse menneskene er mine beste venner. De ville gå gjennom ild og vann for meg. Og det er derfor de bryr seg. De vil virkelig at vi skal forenes i paradis.
Egypt er et annet sted. Her bor kristne og muslimer som naboer i de nedslitte husene i bakgatene. En moské og en kirke ligger tvers overfor hverandre i smuget jeg tar inn i «min» labyrint. Men noe er forandret.
For tredve år siden kunne du aldri se forskjell på kristne og muslimske kvinner. I dag signaliseres identitet umiskjennelig klart: Hijaben er kommet for å bli: alle muslimske kvinner bruker nå hijab, ingen kristne. Utviklingen er ny, kun cirka 25 år. Walid al-Kubaisis film Frihet, likhet og det muslimske brorskap dokumenterer at søsteren til Hassan Al Banna, det muslimske brorskapets grunnlegger, ikke dekket til håret på 1930-40-tallet. Jeg har dokumentasjonen som viser at selv såkalt alminnelige kvinner gikk på marked og gater med utildekket hår og hals til midt på 1980-tallet. Brukte de skaut, knyttet de det alltid bak nakken, og eksponerte hele halsen og noe av håret. Alle tenåringsjenter gikk med hodet bart.
Dette er nå en saga blott. Og utviklingen går i en foruroligende retning. Samtlige kvinner jeg traff som ikke brukte hijab (de var alle høyt utdannede), sa seg utsatt for konstant, plagsomt press. De følte seg sterkt provosert over stadig å bli ansett som moralsk mindreverdige.
Av andre kvinner, ikke kun menn. Det rammer spesielt de yngre. Jeg traff flere som for et par år siden gikk barhodet, men nå brukte hijab. De anså at de ellers ikke ville ha giftesjanser. Karrieremuligheter kan også begrenses. En mor sa hun ikke skjønte hvordan det skulle gå med datteren, en ingeniør. Uten hijab ville hun klart bli diskriminert i arbeidslivet.
Men over disse personlige anliggender ruver en redsel for samfunnsmessig strid og konflikt. Som en forlagsredaktør sa: «Hijab er blitt en grensemarkør. Den skaper skiller i samfunnet. Før brød vi oss ikke med hvem som var muslim og hvem som var kristen. Nå betyr det alt.» For å låne et uttrykk fra al-Kubaisis film, hijab er blitt som en logo.
Hun mente også at myndighetene hadde egeninteresse av konflikten omkring hijab: Den bidro til å ta folks oppmerksomhet bort fra mer vektige politiske saker.
Hva har så brorskapet med dette å gjøre? Det muslimske brorskapets innflytelse synes å være svekket i det urbane Egypt, å dømme fra folks utsagn og egne observasjoner. Jeg finner en markant mistillit i forhold til to år tilbake. Folk sier brorskapet er blitt gjennomskuet som de maktglade politikerne de er. Et par lutfattige familier jeg kjenner som hadde mottatt hjelp fra brorskapet til sønners utdannelse, dømte dem nå nord og ned etter at sønnene var blitt oppmuntret til å anlegge skjegg (symbol på en islamist). Hva kunne det neste bli, sa de. Presset til å bli terrorist?
Ingen jeg snakket med på grasrotplan ville se brorskapet ved makten.
Alle fryktet innføring av sharia og viste til tingenes tilstand i land som Iran, Saudi-Arabia og Afghanistan. Egypterne er stolte av sin frihet, som de forfekter intenst hver og en som person. Og de har forakt for pretensiøsitet. Flere hijabbrukere tok sterkt avstand fra niqabkvinner:
«De later som de er bedre enn oss. Men moral sitter i hjertet, ikke i sløret!»
Unni Wikan Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, og forfatter av en rekke bøker om kvinners vilkår under islam