Annonse

Annonse

04:00 - 29. januar 2010

Emosjonelt drama og faktisk tragedie

Knausgård

Det er en faktafeil i Christian Refsums ellers gode og reflekterte kommentar om Karl Ove Knausgårds Min kamp i Morgenbladet 22. januar. Det kunne ha vært en bagatell, hvis ikke feilen til de grader hadde vært to the point for saken: Det stemmer ikke at Karl Ove i boken ikke begår straffbare handlinger. Allerede få sider ute i bind én slenger han rundt på et halvannet år gammelt barn som en melsekk, og fillerister en fireåring.

Vold mot barn er som kjent forbudt og straffbart, ikke mindre i Sverige enn i Norge. Men det er vanlig, ja faktisk det vanligste, at vi som Refsum ikke legger merke til det som ligger rett foran øynene våre. Etter min mening er det nettopp slik emosjonell blindhet som Karl Ove Knausgård på modigste og tydeligste vis har våget å gå til angrep på i dette verket. Han tar sjansen på å brette ut det emosjonelle drama – og den faktiske tragedien – som nok de fleste foreldre har opplevd når de føler seg overrent av småbarnas egenvilje og vitalitet. Forvirringen og skammen over at det faktisk er han som holder på å gå berserk, og at det faktisk er han som går over streken, er identisk med de problemene som gjør at vold mot småbarn faktisk er vanlig den dag i dag, ikke mindre fra mødre enn fra fedre. Uansett graden av biografisk korrekthet, er Knausgård med Min kamp mer ansvarlig og modig enn de fleste av oss, og bryter fortielsens sirkel. Det dreier seg om å snakke om realitetene, ikke bare om det Karl Ove har gjort, men – det viktigste, og forutsetningen for nettopp å kunne dette – det faren gjorde mot ham da han var liten.

Samme mann som rundt 40 år tidligere ble holdt fast under en iskald dusj for å slutte å skrike, holder nå sin datter fast mot sengen for å få ro. På overflaten kan det se ut som fatalisme og til og med ansvarsfraskrivelse, men i virkeligheten er det det stikk motsatte: Å begynne å se, føle og fortelle er å slutte å gjenta. Den volden som glemmes og forties i smerte og skyldfølelse, dukker opp igjen, enten som psykiske problemer i voksen alder, eller som manifest forvirring og ny vold når den det gjelder får egne barn. Når det gjelder disse lidelsene, er de fleste av oss tungnemme. Grunnen til at Min kamp etter min mening er et svært viktig bidrag på veien ut av uføret, er at den våger å trosse det såkalte Fjerde bud, foreldrenes hevdvunne rett i vår kultur til å bli tilgitt og «forstått». Bare en slik trass kan bryte den emosjonelle blindheten, og dermed gjøre lovforbudet mot vold virksomt.

Jørgen Lund

Ph.d. i kunsthistorie

Annonse

Mer fra Debatt