Debatt

Det store antidiskrimineringsprosjektet

Ekteskapsloven

I Morgenbladet 4. juni hevder Majoran Vivekananthan at regjeringens store antidiskrimineringsprosjekt, den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, ikke er vellykket. Problemet, sier han, er at mens lesbiske kvinner med statsstøtte og lovens velsignelse kan skaffe seg barn ved hjelp av sæddonor, gjelder den samme retten ikke homofile menn og deres eventuelle bruk av surrogatmor.

Vivekananthan har utvilsomt rett i at den nye ekteskapsloven er inkonsekvent og selvmotsigende. Det største problemet med den er imidlertid ikke at den fastholder at forskjellen mellom bruk av sæddonor og surrogatmor er en etisk relevant forskjell. Det grunnleggende problemet er den later som den ene avgjørende ulikhet som her aktualiseres, nemlig forskjellen mellom fruktbare og ufruktbare seksuelle relasjoner, ikke er det. Når en skal drive antidiskrimineringspolitikk uten å ta høyde for de forskjeller som faktisk finnes i utgangspunktet, vil en alltid ende opp med slike problemer som Vivekananthan påpeker. Spørsmålet er bare hvem regningen til slutt skal betales av.

Vivekananthans svar er at retten til å skaffe seg egne barn alltid har forkjørsrett. Dermed er det kjønnsnøytrale antidiskrimineringsprosjekt i realiteten redusert til forsvar for en fertilitetsindustri hvor barn produseres etter behov uten syn for sammenhengen mellom biologisk og sosialt opphav, og hvor en får de etiske problemer som er knyttet til bruk av surrogatmor på kjøpet. Utleie av egen kropp til kjøpesterke kunder er noe vi i andre sammenhenger oppfatter som problematisk; når en slik innvending gjøres gjeldende også i denne sammenheng, er det neppe bare internalisert heteronormativitet som er problemet, slik Vivekananthan påstår.

Forholdet mellom mor, far og barn er ikke en tilfeldig kulturell ytringsform hvis dominans en kan kjøpe seg fri fra ved ideologisk lovgivning og statlige bevilgninger. Det er den institusjon som menneskeheten er blitt til ved helt uavhengig av de kulturelle og livssynsmessige forskjeller vi ellers er utstyrt med. Av redsel for å virke «konservativ» er dette noe både regjeringen og Vivekananthan velger å se bort fra. Men å ta utgangspunkt i virkeligheten slik den faktisk foreligger, har ikke noe med konservatisme å gjøre; det pleier vi vanligvis å kalle realitetsorientering.

Den antidiskriminerende, kjønnsnøytrale ekteskapsloven forskjellsbehandler. Også ideologene bak denne loven er altså klar over at deres sosiale eksperiment er så virkelighetsfjernt at de faktisk ikke tør å gjennomføre det. Loven er, som Vivekananthan påpeker, en proforma lov. Er vi ikke da i lengden bedre tjent med en lov som tar utgangspunkt i realiteter?

Knut Alfsvåg

Førsteamanuensis i systematisk teologi, MHS

Mer fra Debatt