Psykologi
Siri Erika Gullestad gir i Morgenbladet 9. juli en innføring i psykoanalytisk terapi og menneskeforståelse. Bakgrunnen er fjernsynsserien In treatment (som jeg for øvrig ikke har sett). Jeg har to innvendinger mot det synet Gullestad presenterer.
For det første: Psykoanalytisk tilnærming innebærer en forståelse av at det bak menneskers indre og ytre adferd ligger indre psykiske motiver, gjerne konfliktfylte og ubevisste. Dette er ifølge Gullestad «det egentlige» som ligger til grunn for menneskers adferd. For mennesker i psykosenes grenseland kan dette kanskje i terapeutisk sammenheng noen ganger være en nyttig arbeidsmetafor. Men når forståelsen ukritisk overføres fra sykdomskontekst til normalkontekst, og fra arbeidsmetafor til virkelighetsforståelse, blir det villedende og negativt.
Alex er i serien, forteller Gullestad, drevet av et ønske om å dra til Bagdad for å se stedet der han som jagerflyver drepte 16 barn i et bombetokt. Kanskje er «det egentlige» bak dette ønsket en skyldfølelse og trang til å sone? Slik mystifiseres og psykologiseres et moralsk tema som burde være virkelig nok. Eksempelet viser hvordan en psykoanalytisk tilnærming tilslører moralske spørsmål i stedet for å plassere dem der de hører hjemme. Men i psykoanalysens bilde blir slike spørsmål ren overflate, mens Alex’ antatte intrapsykiske konflikt omkring skyld og soning blir «det egentlige».
I den normalpsykologiske virkeligheten er vi alle i dilemmaer, vi dras av motstridende impulser, vi settes på etiske prøver hver dag. Vi følger lyster og normer. Amy og Jake diskuterer i serien om de skal velge abort eller beholde et barn. I selvrealiseringens tidsalder er det konfliktfylt for de fleste, med et konfliktinnhold som er helt alminnelig og ikke fordrer så mye som en «intrapsykisk» parentes eller en «terapeutisk overføring». Tvert imot er slike begreper tilslørende og vanskeliggjør en effektiv beslutning (noe den psykoanalytiske terapeut slett ikke er tjent med, levebrødet står i så fall på spill).
For det andre: I moderne medisin legges det stor vekt på likeverd mellom lege og pasient. Pasienten skal informeres om diagnose og -grunnlag og om ulike behandlingsalternativer. Han/hun skal myndiggjøres og ta informerte valg. Selve hovedmetaforen i psykoanalysen, at analytikeren hele tiden har innsikt i «det egentlige», undergraver likeverd og symmetri i relasjonen. Når analytikere som Gullestad ikke kontekstualiserer denne forståelsen inn i behandlingsrommet, men ukritisk overfører den til normalpsykologien, er det destruktivt.
Vi trenger ærlige og åpne relasjoner. Vi trenger streit snakk, vi trenger å ta hverandre på ordet og selv å bli tatt på ordet. Relasjoner der den ene parten vet hva den andre «egentlig» føler og mener, og drypper dette ut i manipulatoriske «Kanskje; Tror du ikke; Kan det være?» (Gullestad), er problematiske i terapirommet og ødeleggende utenfor.
I den grad psykoanalyse i dag har noen som helst berettigelse, er det på linje med andre alternativformer for selvgransking og selvrealisering, som for eksempel zenbuddhisme og yoga. Her er den samme langvarige guru-elev-relasjonen, den samme etableringen av en felles metafor som kalles virkelighet, et lukket rom for frivillig utøvelse av aktivitetene. Og en guru som manipulerer sin elev frem til opplysning/opphøyet innsikt i «det egentlige».
I norsk helsevesen og normalpsykologisk virkelighet er imidlertid psykoanalysen en anakronisme.
Jon Lund Hansen
Psykolog