Annonse

Annonse

04:00 - 22. januar 2010

Den nødvendige romanen

Muligheten for løgn er en forutsetning for de virkelig ubehagelige sannhetene.

Avdekking og tildekking: Knausgård utnytter den litterære bekjennelsen inntil det punktet der det gjør vondt. Men i Min kamp trenger han ikke fiksjonen i samme grad som i Ute av verden, skriver Christian Refsum.

I strømmen av innlegg om Karl Ove Knausgård hevder Jørgen Lorentzen (Aftenposten 12. januar) at romanens tid nå synes å være forbi. Det kan virke som om han mener at forfattere nå ikke trenger å dikte lenger, at vi kan klare oss med historier fra virkeligheten. Selv om han og Arne Melberg (Aftenposten 15. januar) kan ha rett i at Knausgårds prosjekt føyer seg inn i en mer omfattende moderne trend, og selv om vi kanskje ikke har gode (nok) begreper for den romaneske selvbiografien Min kamp, vil jeg insistere på at den romanen som utgir seg for å være fiksjon fortsatt er nødvendig. La meg bruke Knausgård som eksempel på hvorfor.

Diskusjonen om Knausgård har fremhevet det utleverende aspektet ved Min kamp, men underbetont at forsettet om å skrive sitt liv faktisk begrenser kraftig hva det er mulig å skrive om. Hvis vi først er opptatt av litteraturens evne til å skildre tabuer og pinligheter, noe Knausgård definitivt er, er det interessant å sammenligne Min kamp med Knausgårds debutroman, Ute av verden, der han ikke foregir å skrive om noe som har hendt i virkeligheten. Ute av verden er blant mye annet en vakker og rystende skildring av et seksuelt forhold mellom et barn og en voksen. Tror jeg mindre på denne historien enn på historiene i Min kamp? Nei, verken mer eller mindre. Romanen er bra blant annet fordi man tenker at slik kunne det ha vært. Men det vesentlige i denne sammenhengen er at historien i Ute av verden bare kan formidles som fiksjon. Pedofilihistorier finnes det mange av i virkeligheten, men få av i skrift, hvis vi ser bort fra romanen. Årsaken er elementær: Fiksjonen, skriftens frihet i forhold til eventuelle forlegg i virkeligheten, er en forutsetning for de virkelig ubehagelige sannhetene.

Hadde vi ikke hatt romanen, ville vi ikke hatt muligheten til å leve oss inn i forhold som ingen ellers ville orke å forsvare eller si noe om. Det ville vært et katastrofalt tap for offentligheten. Det er naivt å tro at alt kan fortelles åpent, og hvis det var mulig, ville i alle fall ikke jeg ønske å leve i et slikt samfunn. Knausgård kjenner åpenbart både risikoen og begrensningene ved Min kamp best av alle. Han har begrenset fiksjonen for å beskrive livet. Men han utleverer barna i svært moderat grad, skriver ikke om sexlivet med kona og avslører ingen straffbare forhold. Som person kommer han også (i hvert fall foreløpig) fra det som en seriøs, ambisiøs, selvkritisk, tidvis manisk, men tross alt sympatisk mann som sliter med tilsvarende trivialiteter som de fleste av oss, bare i større format. Altså: Knausgård utnytter den litterære bekjennelsen inntil det punktet der det gjør vondt. Men han trenger strengt tatt ikke fiksjonen i Min kamp, slik han gjorde i Ute av verden, slik svært mange andre bøker gjør. (Noen av de han skriver om er åpenbart av en annen oppfatning.)

Romanen er en av den vestlige sivilisasjonens store oppfinnelser. Den er også en nødvendig kommunikasjonsform i et fungerende demokrati ettersom man i en roman kan skrive om alt. Men romanen lever i kraft av hvordan den oppfattes av leserne. Og den kan, dessverre, faktisk dø. Derfor må romanens uskrevne kontrakt med leserne stadig reforhandles under ulike litterære og historiske forutsetninger. Knausgård er nå, i samarbeid med journalister, debattanter og bloggere, i ferd med å reforhandle romanens leserkontrakt i en verden der Se og Hør, Big Brother og Skavlan legger premissene for muligheten til å bli sett og hørt. Den mest omfattende studien av slike reforhandlinger i nordisk litteratur leverte danske Poul Behrendt med boken Dobbeltkontrakten i 2006. Han så en tydelig tendens til at grensen mellom selvbiografi og sakprosa på den ene siden og fiksjon på den andre siden ble systematisk utfordret og endret. Peter Høeg forvirret for eksempel leserne ved først å hevde at alt i De måske egnede (1993) hadde hendt i virkeligheten, for siden å moderere påstanden. Dermed manipulerte han mediene på en slik måte at bokens innhold etter hvert tok farge av medieeksponeringen. Deres landsmann Claus Beck-Nielsen/Das Beckwerk har siden utviklet en performativ estetikk der han bruker sin person til å iverksette hendelser i virkeligheten snarere enn for å beskrive noe som har hendt. Ingenting er fjernere fra Knausgårds mediesky stil. Men begge bruker på ulike måter sitt liv som innsats og blir belønnet med stor medieoppmerksomhet.

Selv om de distinksjonene Behrendt diskuterer kan ha relevans for å forstå fenomenet Min kamp, tyder imidlertid mye på at forfattere som Agnar Mykle, Marcel Proust og Stig Larsson står Knausgård nærmere enn de danske forfatterne Behrendt diskuterer. Også Arne Melbergs Selvskrevet. Om selvfremstilling i litteraturen (2007) gir god bakgrunn for å sette Min kamp inn i en større litteraturhistorisk og -teoretisk sammenheng.

De siste 15 årene er forholdet mellom det offentlige og private og mellom medienes status og oppgaver blitt så grundig endret at romanen må bevise at den fortsatt har krav på oppmerksomhet. At Min kamp langt på vei ser ut til å lykkes med dette, blant annet gjennom å fornye den nødvendige dynamikken mellom avdekking og tildekking, er svært gledelig. I tillegg gleder jeg meg over Knausgårds evne til å beskrive det trivielle livet ved å kombinere detaljobservasjon med refleksjon på en så musikalsk og intelligent måte at jeg drives fremover.

Men det ville være ille om oppmerksomheten om litteraturen i skjæringspunktet mellom sakprosa, dokumentar, selvbiografi og fiksjon skulle skape inntrykk av at bare slik litteratur handler om virkeligheten. Ikke bare inviterer romanens tidkrevende «Tenk om …» fortsatt til en kognitiv lek med en selvstendig berettigelse. Svært mange innsikter og sannheter kan fortsatt bare formidles som fiksjon. Derfor er det problematisk hvis vi i begeistringen over virkeligheten glemmer hvordan fiksjonen på sin særegne måte også handler om virkelighet. Hva skulle den ellers handle om? Mange fiksjonsfortellinger er fortsatt sannere enn bøker som utgir seg for å legge alt åpent.

Løgnen kan selvsagt aldri utryddes en gang for alle. Til gjengjeld er fiksjonen et finstilt og sivilisert apparat for å behandle ellers uhåndterlige løgner og sannheter. Vi trenger historier om både det spektakulære og det intime, i mange ulike sjangere og gjerne på tvers av sjangrene. Ingen vil utrydde verken selvbiografien, dokumentarromanen eller de tekstene som utfordrer våre vante kategorier.

Men en verden der alt er romanisert og romanen er død høres for meg ut som et intimitetens helvete: et drivhus for klaustrofobi og paranoia.

Christian Refsum er forfatter og litteraturforsker. debatt@morgenbladet.no

Annonse

Mer fra Debatt