Akademia
Arve T. Thorsen, informasjonsansvarlig i Forskerforbundet, skriver i Morgenbladet 23. april at jeg omtaler administrativt ansatte som Frp omtaler innvandrere. Hva skal man svare på slikt? Slå tilbake med «samme mynt», som det heter? Jeg kjenner folk som i jobbintervju med Thorsen har følt seg faglig degradert på grunn av hans overdrevne vekt på «ledererfaring» og «administrativ kompetanse». I store deler av det norske samfunnet vektlegges dette mer og mer. Som i kunstfeltet og helsefeltet eser det administrative ut på bekostning av henholdsvis kunst og behandling. I min sektor eser administrasjon på bekostning av de lærerkolleger jeg ikke får, men kunne trengt.
Bemerkelsesverdig er den administrative lederklassens vilje til å lage egne lukkede systemer, der man ikke trenger input fra omverden: administrasjonen har sitt eget språk, sine «modeller» og sine «visjoner», «strategier» og alskens meningsløst prat. Det blir ikke mer forskning av det og ikke mer undervisning. Derimot har man nylig ved min skole fått seks millioner kroner til utredning, møter, seminarer, etc. om sammenslåingen med Høgskolen i Akershus. Jeg kunne fått en lærerkollega i ti år for samme sum.
Thorsen påpeker i sitt innlegg at det ikke er byråkrater, men de faglige lederne som har mest makt i det nye styringsregimet. Det er altså ikke byråkrater, men forskere som «plutselig har fått det øverste ansvaret for økonomi, personal og all annen administrasjon der de jobber». Det kan godt være. Men Thorsen undervurderer effekten av det som skjer med fagfolk når de går over i andre roller. Sosiologen Hernes påpekte under arbeidet med den første maktutredningen at «where you stand depends on where you sit»: folk blir sine omgivelser, byråkrater tenker og oppfører seg som byråkrater. Det gjør dem ikke til dårlige mennesker, men det gjør dem heller ikke til forskere eller lærere.
Jeg har dyktige administrativt ansatte kolleger ved HiO. Kanskje burde jeg i min opprinnelige kronikk slått hardere oppover, og ikke blitt misforstått – utvilsomt bevisst av noen – til at det skulle handle om vanlige kontorfolk. Byråkratikritikk handler om superbyråkrater som Thorsen, som sikkert kunne gjort noe nyttig, men som velger «ledelse», et ord som er umulig å benytte uten anførselstegn, gitt den pompøsitet som omgir feltet.
Min kronikk i Aftenposten «Nok byråkrati nå!» var en nødvendig offentlig konfrontasjon. Og den virket. Den famøse bokavtalen som vi ble fortalt var helt umulig å endre, er nå endret, helt i tråd med våre ønsker. Men det gikk ikke å ta opp dette internt med byråkratiet. En professor på min avdeling forsøkte med en mild korrigering av avtalen, men fikk til svar at «Hei Einar, jeg har ikke myndighet til å foreta noen endringer. Den prosedyren som er levert ut til oss alle er den som gjelder. Hilsen xxx». Mailutvekslingen ligger på nett for interesserte, og er ikke belagt med taushetsplikt, selv om noen forsøker å innføre dette ved min skole.
Thorsen skriver fra Forskerforbundet. De gjorde en utmerket jobb i min sak da helvete var løs i mars. Det er jeg takknemlig for, selv om jeg ikke er medlem. Her er vi ved en prinsipiell interessant sak: Innlegget til Thorsen demonstrerer det problematiske i at fagforbund som Forskerforbundet har medlemsgrupper som i flere saker kan ha motstridende interesser med vitenskapelig ansatte. Forskerforbundet har valgt å satse på numerisk styrke fremfor funksjonell styrke. Det er snodig usosiologisk å mene at administrativt ansatte generelt har samme interesser som vitenskapelig ansatte. Det betyr jo at hva man gjør i en bedrift – arbeidsoppgaver og plass i en arbeidsdeling – ikke betyr noe for verken interesser eller tenkemåter. Jeg tror ikke det stemmer.
Pål Veiden
Førsteamanuensis i sosiologi, Høgskolen i Oslo