Demokrati
I sin anmeldelse av Anette Storeides bok Arven etter Hitler i Morgenbladet 16. april skriver Kjartan Fløgstad at «å samanlikna Hitlers tredje Rike med arbeider- og bondestaten DDR er (…) obskønt og utillateleg». Det må være tillatt å spørre hvorfor.
I all moderne statsvitenskap er regimesammenligninger en grunnfagsøvelse. Klart at slike sammenligninger (for eksempel mellom Hitler og Stalins regimer) innebærer politiske påkjenninger og lett kan misbrukes (det viste jo den såkalte totalitarismetesen under den kalde krigen, selv om den også faglig sett har vært fruktbar). Men det hindrer ikke at slike sammenligninger er helt legitime for å kaste lys over ulike dominans- og strukturforhold i moderne diktaturer.
Alle ser de viktige forskjeller mellom DDR og Hitlers rike. DDR gjennomførte ingen folkemord og var ikke territorielt ekspansiv. Men begge regimene var massemobiliserende diktaturer rundt en klar utopisk visjon om fremtidssamfunnet og med en historieteori i bunnen. De forfulgte sine motstandere systematisk og voldelig. SED-diktaturet skjøt ikke så rent få ved muren og ved sine grenser. Tortur, sies det, ble oppgitt etter Stalins død i 1953, men det finnes andre måter å bryte folk ned på. Alle politiske romantikere med hang til å skjønnmale DDR anbefales å se DDR-fengslet Hohenschönhausen i Nord-Berlin og bli vist rundt av tidligere politiske fanger. Ikke Hitler, nei, men artsbeslektet.
Bernt Hagtvet
Professor i statsvitenskap, UiO