04:00 - 06. august 2010

Da jeg møtte Sennett

Politiker møter intellektuell: Hva får utenriksminister Jonas Gahr Støre (til venstre) ut av å lese sosiologen Richard Sennett? Foto: Bjørn Sigurdsøn/Scanpix

Intellektuell kritikk

«Hva kan Støre ha fått ut av Sennett», undrer Arne Johan Vetlesen i Morgenbladet 23. juli. Han referer til avisens intervju med den amerikanske sosiologinestoren Richard Sennett (16. juli) og biter seg fast i en ordveksling mellom Sennett og meg, der jeg rekker å si at jeg hadde lest tekster av Sennet tmed interesse.

Underteksten i Vetlesens undring antyder at mitt utbytte av Sennetts bøker burde tilsi at jeg var enig med ham i alt han skriver. Jeg kan bekrefte at så ikke er tilfelle. Det er snarere slik at jeg har funnet Sennett svært interessant selv om jeg ikke er enig i alle hans analyser. For de er mange, går over et stort spenn og peker ikke alle i en entydig retning.

Ei heller har jeg lest alle hans skrifter. Jeg har interessert meg for Intimitetstyranniet fra 1977 som problematiserer personorienteringen i politikken, der intime relasjoner blir stadig mer fremtredende i sosiale relasjoner og bidrar til å viske ut det faktiske meningsinnholdet. For Sennett handler dette om offentlighetens forfall. Analysen var treffende da den ble lansert, og er ikke mindre relevant i dag med utviklingen av medienes allestedsnærvær og fremveksten av de sosiale nettmediene. Jeg har også hatt glede av Sennetts Respect in a World of Inequality fra 2003, en tankevekkende refleksjon over hvordan et samfunn med økte forskjeller dramatisk reduserer forutsetningene for respekt mellom mennesker.

Av interesse er også Sennetts kapitalismekritikk fra 2006 (The Culture of the New Capitalism). Her fokuserer han på hvordan profitthensyn og brutale omstillinger forringer respekten for arbeid der bedriftsøkonomien skyver de «kvalitative, erfarings- og skjønnsbaserte målestokker til side», for å sitere Vetlesen. I intervjuet med Morgenbladet utdyper Sennett sin respekt for håndverket. «Alle hadde talent i 1700-tallets opplysningstankegang. I dag er talentet forbeholdt noen ganske få. Det er en tankegang som må skape ulikhet,» skriver Sennett, som opprøres over at regjeringer verden over reddet bankene ut av finanskrisen mens de dumpet industrien.

Jeg er grunnleggende enig i mange av Sennetts observasjoner. Hans sosiologiske betraktninger om ulikhet, fellesskap, respekt og ansvar er treffende. Jeg har også sans for måten han erkjenner at folk har ulike evner, men at fokus må være på alles potensial. Å bidra til at hver og en av oss kan få utvikle vårt potensial, må være et av politikkens viktigste mål.

Sennett sier han har tro på den nordiske modellen, det aktive statlige eierskapet og sosialpolitikken. I kontrast til hva Sennett beskriver fra andre land, så er det ikke slik at vi i Norge reddet bankene og lot industrien fare. Tidlig på 1990-tallet måtte de som eide kriserammede banker godta å tape alt, men myndighetene sørget for at bankene, som er avgjørende for en velfungerende økonomi, kunne drive videre, statlig eiet inntil de etter noen år igjen fikk innslag av privat eierskap. Tiltakene rettet mot bankene i 2008–2009 handlet ikke om å redde dem, de var gjennomgående solide, men å sørge for at pengestrømmen fungerte, ikke minst for å berge industri og annet næringsliv.

Vetlesen har tydelig sans for Sennetts oppskrift på å stagge kapitalismen, nemlig nasjonalisering. Der er vi ikke enige. Jeg er tilhenger av et aktivt og profesjonelt statlig eierskap. Jeg ønsker meg evne og vilje til å gripe inn for å korrigere markedet, slik vi gjorde under bankkrisen på 1990-tallet. Men nasjonalisering som redskap for å «holde hjulene i gang», som Sennett skriver, tror jeg ikke er rett vei. Det meste som produseres i dag kommer fra flere land, og eies, selges og kjøpes fra inn- og utland. Jeg frykter at veien er kort fra nasjonalisering som generelt svar til en politisk kommandoøkonomi som raskt ville sette grunnleggende politiske friheter i fare.

Til sist har Sennett et aktuelt poeng det er verdt å lytte til når han undres over at vi i Skandinavia ser innvandring som en trussel. Hvordan klarer nordmenn å utvikle en så fremskridende fremmedfiendtlighet? spør han. Dette treffende spørsmålet setter også forslaget om nasjonalisering i et underlig lys. For vil ikke troen på nasjonalisering som svar nettopp gjøre frykten for det fremmede mer akutt?

Jonas Gahr Støre

Utenriksminister

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.