Annonse
04:00 - 03. desember 2010

Bjørvikas byplan og arkitektur

Annonse

Bjørvika

Det byplanfaglige innhold i Peter Butenschøns velskrevne essay om Nye Bjørvika i Morgenbladet 5. november har faktafeil og utelatelser som inviterer til motforestillinger. Ikke alle kan kommenteres i et debattinnlegg med begrenset plass.

Det var folk med tilknytning til Ap som var de fremste pådrivere, både for den første operaen i Folketeatret, og for ønsket om et nytt Operahus. At lokalisering til Bjørvika også kunne gi positive impulser til en tiltrengt utvidelse av Oslos sentrum, var en ekstra bonus. Ettertiden har også vist at beliggenheten i Bjørvika har stimulert interessen for opera og ballett.

Det var Bjørvikas Venner (BV) som fremla det første forslaget til reguleringsplan med Operaen lokalisert i vannkanten, som Stortinget la til grunn for sitt vedtak. I forslaget var det også anbefalt å regulere et større område rundt Operaen og Akerselvas munning med publikumsvennlige attraksjoner, kulturhus med musikk- og møtelokaler for unge, sammen med attraktive fotgjengerstrøk, kafeer og akvarium. Hvorledes de øvrige offentlig eide arealene skulle benyttes, var den gang ikke på agendaen. Høyhusbebyggelse var utenkelig.

BVs forslag om også å regulere Operaens omgivelser ble imidlertid ikke videreført. Statsråden i Bondevik-regjeringens kulturdepartement hadde satt som betingelse for å fremme Bjørvika som alternativt forslag til Vestbanen at det ikke samtidig skulle være et byutviklingsprosjekt. Det forelå bystyrevedtak om å lokalisere Deichman på Vestbanetomten, som Byrådet hadde kjøpt av staten. Flere år senere tenkte Byrådet seg også Munch-museet på Vestbanen, inntil det ombestemte seg og ønsket lokalisering i Bjørvika. Hvorfor skriver ikke Butenschøn om dette, og om Arkitektforeningens medvirkning til en konkurranse som har premiert en kopi av et mislykket prosjekt i Las Palmas, Lambda, på et sted med dårligst mulige transportforhold og et byggevolum og funksjon i strid med vedtatt reguleringsplan?

Paradoksalt nok ble det en av kulturministerens regjeringskolleger som tok ansvaret for byutviklingen i Bjørvika. Selv om operahuset ble lokalisert på et sted som ikke nødvendiggjorde et nytt veisystem, var det åpenbart at det ville fremskynde en ønsket omlegging. Med de premisser statsråden la til grunn for utbyggingen, skjedde det et paradigmeskifte i Oslos byplanleggingstradisjon, inspirert av nyliberalistisk markedsøkonomi. Statsbygg, sammen med Statens vegvesen og godt støttet av Høyrebyrådet ved hjelp av Plan- og bygningsetaten, fikk i oppdrag å utarbeide ny reguleringsplan for de øvrige offentlige eiendommer.

Planen skulle muliggjøre en høyest mulig markedspris, og overskuddet ved tomtesalg skulle brukes til å redusere offentlige utgifter til særlig Bjørvikatunnelen. Derav fulgte den bebyggelsen som vokser frem, styrt av kommersielle interesser, til tross for motforestillinger og protester. Gjerrigheten i premissene bidro også til at trafikkbelastningen på gatenivå vil bli større enn godt er. Hvis den etterfølgende regulering og utbygging i Bjørvika hadde lagt Rådhusmodellen, Aker Brygge-modellen eller drabantbymodellen til grunn for reguleringsplanen, ville resultatet blitt et annet enn dét Butenschøn beskylder Ap for å ha ansvar for.

Det var Høyrebyrådet som var naivt, og ikke Oslo Ap, da bystyreflertallet vedtok et Kulturoppfølgingsprogram (KOP) med visjon om at Bjørvika skulle «fremstå som et uttrykk for moderne norsk bykultur og identitet i byggekunst, teknologi og bærekraftig utvikling». Mange arkitekter dro i stedet til Bilbao og Barcelona for å hente inspirasjon om internasjonale trender i byggekunst. Også andre målsettinger som bystyreflertallet ønsket å realisere var urealistiske i en markedsøkonomi. Selv om det tross alt fortsatt finnes en viss bykultur og byplankompetanse i Oslo, er det pengemakta som rår i Bjørvika. Det er for lettvint å harselere i ettertid.

Tor Fr. Rasmussen

Professor emeritus i samfunnsgeografi, tidligere leder av Bjørvikas Venner

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.