Annonse
04:00 - 04. juni 2010

Bare hammer i verktøykassen?

Internasjonalt farvann: Israelske soldater ombord i nødhjelpsskipet Mavi Marmara. Foto: Scanpix
Annonse

Israel

Den israelske militæraksjonen mot sivile skip i det internasjonale farvannet utenfor Gaza vil ikke bli glemt med det første. Heldigvis. Dessverre er det liten grunn til å tro at verdensopinionens indignasjon vil føre til særskilte innrømmelser fra israelsk side. Har du først malt deg inn i det diplomatiske hjørnet, er angrep det beste forsvar. Og angrep, av den verbale arten, var akkurat hva ymse israelske politikere og tjenestemenn utførte i timene etter at katastrofen var et faktum. Budskapet var like velkoordinert som det var ensartet: De israelske styrkene ble møtt med vold. De hadde ikke noe annet valg enn å forsvare seg.

Israels strategi er tydelig: Det må ikke stilles spørsmål om bording av skipene var det rette virkemidlet. Å la spesialstyrker borde skipene var, skal man tro israelerne, det eneste virkemidlet. Dette er, for å si det forsiktig, en sannhet med kraftige modifikasjoner. Hvis vi ser bort fra at enhver aksjon i internasjonalt farvann må underordne seg internasjonal rett, og at hele blokaden av Gaza i beste fall er suspekt ifølge folkeretten, hadde israelerne minst tre andre muligheter før de valgte å gripe til våpen:

1) Informasjonskrigføring: Hvis det stemmer at det var kjente terrorister og/eller kriminelle om bord på båtene, burde Israel lagt frem konkrete bevis for dette i forkant. Det er nemlig ikke gitt at fredsaktivistene ville blitt med på en slik seilas om det kom frem at noen av medpassasjerene var ettersøkt gjennom for eksempel Interpol (og således kunne ha en annen agenda). Naivt? Muligens, men i etterpåklokskapens skjøre lys hadde det nok vært verdt et forsøk.

2) Sabotere propellen: Det finnes nok av velprøvde teknikker der drivgarn, tauverk eller spesialdesignet, militært utstyr brukes for å ramme propellen på skip man ønsker å stoppe. Og når et skip først er i drift kan kapteinen lite annet gjøre enn å anmode om slep.

3) Norsk kanonbåtdiplomati: Nå er vel ikke hendelsen fra 1993 der den norske kystvakten skjøt to kalde granater (granat uten sprenglegeme) inn i skipssiden på en islandsk tråler et av høydepunktene innen det norske diplomatiet. Men hendelsen viser i alle fall at selv når makt brukes, kan den brukes (noenlunde) varsomt.

Det er liten tvil om at alternativ to og tre også ville ha vakt sterke internasjonale protester, særlig hvis de hadde funnet sted i internasjonalt farvann. Men disse reaksjonene ligger i alle fall nærmere opp til prinsippet om proporsjonalitet for militær intervensjon enn selvskuddet israelerne begikk i de tidlige morgentimene den 31. mai.

Hvis en hammer er det eneste verktøyet du har, ser alle problemene dine ut som en spiker. Hammerslagene det israelske forsvaret så vilkårlig delte ut i Middelhavet kommer til å resonere i det offentlige rom i lang tid fremover. Forhåpentligvis lager de litt ekko på innsiden av Knesset også, men jeg vil ikke vedde på det.

Ørjan N. Karlsson

Forfatter og sosiolog

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.