04:00 - 30. april 2010

Bare enda mer politikk

Hjernevask

I en artikkel i Morgenbladet 23. april blir jeg karakterisert svært ublidt av husarbeidsforsker og professor Runar Døving. Dette som respons på min artikkel av 9. april.

Døving synes å være provosert av at jeg karakteriserer husarbeidsforskningen som en av flere selsomme disipliner innenfor samfunnsforskningen, og at samfunnet i det lange løp vil være bedre tjent med mer naturvitenskapelig forskning. Døving innvender at han går i Eilert Sundts fotspor og at han har bidratt til å forstå hvorfor ungdom ikke liker fisk.

Forståelig nok, for det siste er i tråd med Døvings egen doktoravhandling; «Mat som totalt sosialt fenomen». Jeg synes temaet mat er interessant, fordi det illustrerer distansen mellom Døvings verden og biologiens verden. Dessuten forsterker det inntrykket av norsk samfunnsforskning som grundig politisert og ettertrykkelig fordillet.

Å polemisere rundt dette er god underholdning, men det ligger også et dypt alvor bak, fordi en milliard mennesker i dag trues av sult, blant annet på grunn av en feilslått matvarepolitikk. Tragedien er at biologer sitter på konkrete løsningsforslag som regjeringen blokkerer av politiske hensyn. Dessuten ligger regjeringens interesser primært i samfunnsfagene, og ikke i biologien, når de da ikke spekulerer i krisen gjennom eierskapet i Yara. Så hva slags forståelse er det samfunnsfagene kan bidra med som berettiger en slik unik posisjon? Vi får en liten pekepinn om dette i professor Døvings doktoravhandling. Jeg siterer:

«Kaffe er en kvinnelig ytelse og en grensemarkør for sosialitet. Vaffelhjertet åpenbarer kritiske relasjoner av kvinnelig kontroll. Lettøl fungerer som en grensemarkør mellom kjønn. Rypejakt blottlegger et mytologisk kjønnssystem.»

I samfunnsforskningen blir det meste til kjønn, utrolig nok også mat, men her ligger antagelig forklaringen på samfunnsforskningens kolossale politiske suksess; kjønnspolitikk er nemlig en av regjeringens hovedinteresser. Men resultatet er at store deler av norsk samfunnsforskning minner mer og mer om ei gigantisk varmestue enn et apparat for å løse viktige samfunnsproblemer.

Jeg angriper ikke Døving for å gjøre matvarekrisen om til en kjønnsrelativistisk diskurs, fordi han neppe kan gjøre annet. Jeg angriper ledende politikere for å prioritere denne typen forskning og for å vanstyre forskning som tilbyr konkrete løsninger på veldig viktige problemer. Det store spørsmålet blir selvsagt hvorfor politikere velger som de gjør, og her har jeg ingen gode svar. Men sannsynligvis skyldes fenomenet at den eneste gyldige valutaen i norsk politikk er stemmer, og ikke mat, og da kan det ligge en større politisk gevinst i å holde liv i problemene enn i å løse dem.

Hvis denne antagelsen er riktig, blir også professor Døvings rolle mer forståelig, for her leverer han faktisk varene, men det blir verken mat eller penger av dette, bare enda mer politikk. Men det var kanskje også meningen?

Jon Gulbrandsen

Dr.philos., biolog

Mer fra Debatt