Annonse
04:00 - 22. januar 2010

Åpent brev til Simen Sætre

Annonse

Donorbarn

Jeg er nok ikke den eneste som stusset over at du har snakket med en filosof, en teolog, en fertilitetslege og en anonym donor til artikkelen om sæddonasjon i Morgenbladet 8. januar, men ingen ufrivillig barnløse eller donorbarn. Selv er jeg og mannen min, Christoffer, ufrivillig barnløse, og jeg skriver til deg fordi det virker som du kan finne på å skrive mer om dette i fremtiden, og da er det viktig at du forstår mer.

Vi har forsøkt å få barn i seks år og åtte måneder. Nå er jeg 36 år, Christoffer er 34, og vi venter på et adoptivbarn. Det gleder vi oss til, men det tar sin tid. Det er langt flere som ønsker å adoptere enn det er barn som kan adopteres bort. Nå er livet levelig igjen, men de siste fem-seks årene har vært de tyngste i mitt liv, og jeg var slett ikke sikker på at de ikke ville knekke meg helt da det sto på som verst. Jeg er langt fra den eneste som opplever infertilitet slik.

Ingenting har forandret meg mer enn dette at ingenting forandret seg: det ble ikke noe barn, Christoffer og jeg er fortsatt oss to. Det har vært år av uendelig tristhet og sorg, en tristhet som er blitt forsterket og nesten ikke til å bære på grunn av det som gjør andre glad: graviditeter, fødsler, høytider, vanlig sosialt samvær. Det har vært en periode der klisjeer fikk mening og det ikke var rom for svart humor eller selvironi. Andre sorger er blitt forsterket, fordi der folk døde i livets slutt i den ene enden av familien, kom det ingen nye generasjoner til som trøst i den andre. Jeg føler meg delvis mannevond, særlig mot dem som sitter lykkelig tilfreds med barna sine, tror de fikk dem som en «gave», og lirer av seg at «det er ingen menneskerett å få barn».

Nå er jeg gjennom det verste og gleder meg over at jeg ikke er trist hver dag lenger. Dessuten vet jeg at det kommer et barn.

Men jeg tenker på den jeg var for seks år siden da jeg ikke visste noe om denne verden av stille, dyp sorg, og på hvordan erfaringen forandret meg. Jeg går mange runder med spørsmålene: Hvor kommer kjærligheten og tilknytningen mellom barn og foreldre fra? Ville jeg selv donert egg om de hadde vært noe tess og det var lov? Er det den genetiske likheten mellom meg og mine foreldre som gjør at jeg elsker dem? Hvor mye av likheten mellom oss skyldes arvestoffet? Hvorfor er sorgen over en spontanabort i en ønsket graviditet så uendelig stor, og hva er det man sørger over? Jeg har heller ikke alle svarene på disse spørsmålene. Men det jeg vet er at man ikke kan diskutere dem og komme frem til noe som kan ligne på en sannhet uten å ta ufrivillig barnløses erfaringer i betraktning.

Da sorgen holdt på å lamme meg helt, søkte jeg støtte i litteraturen. Jeg gikk i bokhandler og lette etter bøker om ufrivillig barnløshet, men visste ikke i hvilke hyller jeg skulle lete. Og det var uaktuelt å spørre noen, for man vil ikke briste ut i gråt foran vilt fremmede bokhandlere. Klemt inne blant Ammeboka og Svangerskapsboka hendte det at jeg fant en bok. Men sjelden. Jeg er forsker, og gikk først på Akademika, men fant ingenting. Så på Universitetsbiblioteket, i psykologihyllene. Jeg lånte hele stabelen jeg fant. I forordene til disse bøkene så jeg at nesten alle som forsker på psykiske belastninger ved ufrivillig barnløshet, selv har opplevd det på kroppen. Hva sier det oss? Ut av den ene boken falt en lapp fra forrige låner. Det var en kvittering fra en time psykoterapi. Det ante meg at forrige låner var en som meg, som trengte hjelp for å takle krisen hun hadde havnet i. Og av gammel vane beholdt jeg bøkene til innleveringsvarslene kom. Men de kom ikke, det var ingen andre lånere som ventet. Ingen masterstudenter eller forskere skrev om temaet.

For det som trigger offentlighetens interesse, er det som ligger rundt kjernen, og jeg ser det også i din artikkel. Det tekniske, kliniske, sædbanker, strå med sæd i frysere, staten, science fiction-verdenen ligger skremmende nær, designerbarn og kloning.

Jeg ser relevansen av også disse temaene med sine etiske dilemmaer, men ikke løsrevet fra en kjerne av et menneskelig problem, infertilitet og ufrivillig barnløshet, som det er altfor lett å avvise for dem som ikke har kjent det på kroppen selv.

Morgenbladet er for eksempel alltid så redd for «normene», heteronormativiteten, for eksempel. Det er Foucault på avveie for meg. For meg er det ett fett om det jeg ønsker er å leve i normer eller ikke, for meg handler det om livet og om å ha erfart en sorg som kommer fra et sted som er før tankene, bortenfor rasjonaliteten, som jeg har opplevd å ha felles med lavt utdannede bønder i Gujarat og høyt utdannede, moderne par i New Delhi. Ja, som jeg også har felles med Bibelens Abraham og Sara.

Filosof Øverenget sier i artikkelen din at vi må akseptere at det er visse ting staten ikke kan gjøre noe med. Som å hjelpe infertile til å bli foreldre. Men her må vi innse at enten staten tillater eller ikke tillater sæd- og eggdonasjon, så gjør den noe.

Som blivende mor til et barn født av en annen kvinne i et annet land, har jeg tenkt mye på hvordan barna opplever manglende kontakt med genetisk opphav. Og jeg er beroliget av forskningens oppsamlede kunnskap om at adoptivbarn generelt har det bra, de lever ikke i konstant savn etter sine biologiske foreldre. For det er ikke gitt at det er genene som binder foreldre og barn sammen og er grunnlaget for en familie. Og det er kanskje ikke rettighetene til det uunnfangede barn filosofen og teologen beskytter, men sin egen forestilling om hva som er en god familie for barn å vokse opp i?

Guro Aandahl

Doktorgradsstipendiat, Senter for utvikling og miljø, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt