Debatt

Albumets død

Musikk

Lars Lager Espevalen spør i Morgenbladet 24. desember hva vi mister når musikk kun blir datafiler. Han mener at oppløsningen av albumformatet vil skade musikkforståelsen, og at de kunstneriske rammene for rock- og populærmusikk vil endres. Denne virkeligheten er nærmere enn han tror.

I februar 2009 begynte vi arbeidet med Rihannas nye album i Westlake Studio i Los Angeles, i det samme studioet som Quincy Jones og Michael Jackson lagde Off The Wall. I rommet var Rihanna, min kollega i Stargate, Mikkel Eriksen og Rihannas A&R Jay Brown. Akkurat denne dagen fikk vi besøk av en jentegjeng fra en lokal barneskole som hadde vunnet en konkurranse på skolen. De sto stille og storøyde i studio og hørte på nytt materiale sammen med oss, helt til Jay Brown spurte dem om hvilket Rihanna-album som var deres favoritt. De så tomt på oss helt til en av mødrene brøt inn og forklarte at: «De kjøper egentlig ikke cd-er, de får et beløp de kan bruke på iTunes hver måned». Det gikk opp for oss at ikke bare kjøper de enkeltsanger i stedet for cd-er, de forsto ikke engang spørsmålet.

Likevel benyttet Rihanna sjansen til å lage et personlig og mørkt album som reflekterer det hun har vært igjennom det siste året. Sannsynligvis gikk det over hodet på de fleste som var på besøk akkurat denne dagen.

Som Espevalen har også jeg fått mye av min musikkunnskap fra platecovere og cd-hefter. Det er ikke lite man kan lese ut av produsent- og komponistkrediteringer, takkelister og tekster. Her står det også mye mellom linjene, som da R&B-artisten Brandy byttet ut hele teamet mellom album en og to. Fra Keith Crouch og Daryl Williams (hvem har hørt om disse i dag) til Rodney Jerkins og Craig Kallman (som skulle bli og fortsatt er maktfaktorer i musikkbransjen). Blodet drypper i takkelisten hvor Brandy beklager at hun ikke lenger kunne jobbe med Daryl, mannen som oppdaget henne.

Ut med det gamle, inn med det nye. For den spesielt musikkinteresserte vil det fortsatt være mulig, til og med lettere, å skaffe seg denne informasjonen i dag. Det som før het bootlegs, og var ettertraktede samlerobjekter heter i dag leaks og er tilgjengelig på enhver musikkrelatert nettside, gjerne før albumet er utgitt. Demoer, remikser og forkastede produksjoner florerer. Bloggere og nettdiskusjoner overgår de mest utfyllende liner notes. Konsertopptak ligger på YouTube mens konserten fortsatt pågår.

Espevalen spør om kjøpsvanene vil endre musikkens utvikling, om vi tar et skritt tilbake idet musikken reduseres til låter. Da er det viktig å huske på at låtene er kjernen i rock- og populærmusikken. Selv de beste albumene er til syvende og sist en samling enkeltsanger. En lytter, og særlig en fan, ser gjerne på et album som en helhet som ikke kunne vært annerledes. Da er det godt man ikke så pølsa bli laget.

For artist og produsent kan det ofte være ganske tilfeldig hva som ender opp på selv de mest anerkjente album. Princes Sign O The Times var opprinnelig et trippelalbum, og Prince hadde store problemer med å kutte det ned til et dobbeltalbum. Låtene som ble til overs kan man nå høre, og selvsagt føler man at disse ikke passer inn på albumet. Det har fått sitt eget liv, men det hadde ikke nødvendigvis det da det ble laget. Beyonce får både kritikerros og Grammy-priser for sine album. Hennes prosess består i å spille inn en del låter hun liker, for så å plukke senere. Det er gjerne da «albumet» blir til, i forening mellom låtutvalg, albumtittel, cover og lanseringsintervjuer. For eldre utgivelser blir albumets identitet og status ivaretatt gjennom dokumentarer, bøker, nyutgivelser og, som Espevalen ganske riktig påpeker, velskrevne liner notes. I det perspektivet kan albumet gjerne ses på som det egentlige markedsføringsverktøyet. Som bærer av et knippe låter.

Målet må være å tenke to ting samtidig. De beste albumene har ofte de beste låtene. Et virkelig stort album når etter hvert det punktet hvor man ikke lenger kan bedømme musikken. Albumet er blitt referansen og inngår i en slags populærmusikkens kanon. Songs In The Key Of Life er Stevie Wonders mesterverk fordi det har de beste låtene. Michael Jackson sang aldri bedre låter enn de ni på Thriller (hvorav syv ble singler). Eller et hvilket som helst Beatles-album, og nå også Abba. George Michaels debutalbum Faith inneholdt kun ni låter, hvorav seks ble singler. Da begynner det å nærme seg en hitsamling, noe mange av verdens «beste» album må sies å ligne på.

Albumformatet vil ikke dø med det første. Artister, plateselskap og produsenter liker å lage album. Mange voksne lyttere liker å høre på (og kjøpe) album. Det er verken mulig eller ønskelig å kun lage «de beste låtene» eller de største hitene. Ofte vet verken plateselskap eller artist hvilke låter som vil bli best mottatt eller lengst husket. Derfor trenger man plassen. Publikum er der hvis platen er riktig.

Musikk som et fysisk produkt vil forsvinne. Lydfiler er som skapt for å distribueres digitalt. Det er kostnadsbesparende, miljøvennlig og demokratisk. Så lenge man har tilgang på nett, har man tilgang på den beste, mest kjente, siste og rareste musikken – når som helst, hvor som helst.

Tor Erik Hermansen er produsent og låtskriver i Stargate.

Mer fra Debatt