Akademia
Humaniora og samfunnsvitenskap må ta en mer aktiv rolle i forhold til de store samfunnsutfordringene, skriver Tora Aasland i et innlegg i Morgenbladet 30. april.
Vi er enige i Aaslands hovedpoeng. Det er også mange andre humanister. Disse spørsmålene har derfor vært på HF-fakultetenes agenda siden arbeidet med en forskningsstrategi for humaniora begynte for fem-seks år siden. Som statsråden kjenner til, har norske HUMSAM-miljøer sammen spilt inn forslag om en stor satsing med fokus på kunnskapssamfunnets utfordringer (initiativet KODE kompetanseutvikling og deltakerarenaer). Vi har også støttet forslaget om en satsing på samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger (SAMKUL). Vi er i kontinuerlig dialog med Forskningsrådet om en tydeligere plass for humaniora i de store satsingene, og vi er fornøyd med invitasjonen til å bidra til satsingen på nanoteknologi. På flere av universitetene deltar humanister i tverrfaglige og tverrfakultære prosjekter som adresserer utfordringer knyttet til flerkultur, globalisering, miljø, etikk, språk og religiøs pluralisme. Vi har også en rekke enkeltprosjekter knyttet til aktuelle samfunnsutfordringer innen politikk, teknologi og helse.
Mer kan gjøres for å styrke relevansdimensjonen i utdanning og forskning. Men vi opplever gang på gang at det er vanskelig å få gjennomslag når det gjelder humanioras innpass i store satsinger. Dersom humanister skal kunne bidra på lik linje med andre fagfelt, må de humanistiske perspektivene inkluderes tidligere og på en mer eksplisitt måte. Humanister må inn i programstyrene, og vi anbefaler å trekke inn humanistiske og samfunnsvitenskapelige entreprenører gjerne fra yngre generasjoner når problemstillinger utformes og forskningstema formuleres. Vi vil gjerne være med, og særlig hvis humanister får bidra til å utforme problemstillingene som skal undersøkes. Vi synes det er positivt at statsråden engasjerer seg i dette, og ser fram til en forsterket dialog om hvordan perspektiver fra humaniora i større grad kan inngå i et fruktbart tverrfaglig samarbeid.
Vi vil likevel uttrykke en reservasjon mot måten problemstillingene formuleres på i Aaslands innlegg. Det kan se ut som hun ønsker raske og entydige svar. Statsråden vil for eksempel ha svar på om finanskrisen gir mer eller mindre fundamentalisme, og hun vil gjerne ha svar som kan omsettes direkte i politiske tiltak. Humanioramiljøenes bidrag vil nok i mindre grad være å levere konkrete oppskrifter for handling, og i større grad bidra til å sikre et godt beslutningsgrunnlag for eksempel ved å identifisere kulturelle, språklige og historiske forutsetninger som må tas hensyn til. Vi tror som statsråden at bidrag fra språk-, kultur- og idéfag er nødvendige for å belyse de store utfordringene i vår tid, selv om kunnskapen vil komme i en mindre instrumentell form enn politikerne selv ønsker seg.
Kathrine Skretting Dekan, HF, NTNU
Trine Syvertsen Dekan, HF, UiO