Ordet «veteran» betyr ifølge Bokmålsordboka «soldat med (lang) krigstjeneste». I Norge regner vi alle som har vært soldater i utlandstjeneste som veteraner.
De senere år har flere veteraner stått frem med helseplager, og vært kritiske til den oppfølging de har fått av samfunnet og Forsvaret. Dette slås regelmessig stort opp som nyheter, noe som kan tyde på at man ikke forventer at det å være soldat i aktiv tjeneste innebærer en økt risiko for død og fysisk og psykisk skade.
Det er underlig, ettersom det er gammel og veletablert viten at det å sende soldater i operasjoner, om man nå kaller det fredsopprettende operasjoner eller krig, innebærer en risiko for helsen deres. Militær virksomhet, herunder krig, er risikabelt for helsen. At den offentlige oppmerksomheten rundt veteraner stort sett innskrenker seg til oppslag om dårlig helse, kan gi et inntrykk av at ordet veteran er synonymt med dårlig helse, at det er en diagnose.
Det er på et vis ikke mulig å overse død og kroppslige skader, men med psykiske skader er det annerledes – de synes ikke utenpå. Dette innebærer spesielle utfordringer med tanke på å oppdage slike skader hos den enkelte, samt utfordringer med tanke på å kartlegge omfanget av skadene.
Man må basere seg på hva den enkelte rapporterer, og således hva han eller hun ønsker å rapportere. Utenlandske studier angir en forekomst av psykiske skader på mellom to og 20 prosent. Undersøkelser som er gjort rett etter soldaters hjemkomst viser enda høyere tall. Vi har dessverre ikke nyere norske tall som kan belyse problemets omfang i vårt land. Forekomsten av psykiske skader vil på den ene siden være avhengig av hvor alvorlig belastningen har vært og hvilken varighet den har hatt. På den andre siden vil graden av forberedelse og profesjonalitet være viktig.
En godt forberedt soldat eller avdeling vil altså tåle mer langvarig og intens belastning. I denne sammenheng må man huske på at det å være soldat i krig eller noe som ligner krig er noe av det mest stressende man kan utsettes for. Hvis man sammenligner norske soldater med britiske og amerikanske soldater i forhold til disse faktorene, vil man foreløpig kunne anta mindre forekomst av skader for norske soldater enn for våre allierte. Men dette vet vi ikke sikkert.
Undertegnede har i sitt virke som psykiater i Forsvaret møtt mange av disse veteranene som sliter med psykiske plager. De oppsøker ofte hjelp først mange år etter at de har vært i tjeneste. Det kan virke underlig og få en til å tenke at dette er senskader, altså skader som dukker opp først mange år etter belastningen. Men mine møter med veteranene gir oftest et annet bilde. De forteller gjerne at de hadde psykiske plager allerede rett etter hjemkomst.
Ofte skjønte de ikke det selv, fordi det som i ettertid har fremstått som plager fortonet seg den gang som en tilpasning til det å måtte leve med stress og fare. Plagene var typisk rastløshet, skvettenhet, søvnvansker og en indre uro, alt sammen tegn på en økt sentralnervøs aktivering, noe som ganske riktig er en konsekvens av at man venner seg til å leve med fare.
Problemet dukker opp når man kommer hjem. Den sentralnervøse aktiveringen skrus nemlig ikke av med en gang. Dersom man ikke vet eller aksepterer at dette vil gå over etter noe tid, vil man kunne bli stresset over stresset, og stressnivået øker. I tillegg vil mindre heldige forsøk på å mestre situasjonen, det klassiske er bruk av alkohol, gjøre plagene verre. Plagene vil således til slutt manifestere seg som psykisk lidelse.
Noen veteraner vil også rett etter alvorlige belastninger som skuddvekslinger og veibomber ha plager med gjenopplevelse og en intens trang til å unngå alt som minner om hendelsen. Dette er normalt rett etterpå, men dersom man ikke innser at det er normalt og blir redd for symptomene sine, kan dette også medføre at plagene øker eller ikke går over.
Det vi ofte ser hos veteraner med psykiske plager er naturlige reaksjoner på unaturlig alvorlig belastning, som ikke er tilhelet naturlig, men forverret over tid. Resultatet er manifest psykisk lidelse. Vi forsøker i dag å avhjelpe dette med undervisning og oppfølging av soldatene i tjeneste. Samtidig er det klart at belastningen kan være såpass alvorlig at den kan medføre psykisk skade uansett tiltak. Vi vil ikke klare å forebygge 100 prosent.
Siden psykisk lidelse faktisk kan behandles med godt resultat, især hvis man starter behandlingen tidlig, er det ekstra trist at veteraner oftest ikke tar kontakt før etter lang tid. En vesentlig grunn til dette kan være det faktum at de fleste soldater er menn. Det er dokumentert at menn er dårlige til å søke helsehjelp.
I tillegg er soldater unge menn som neppe er flinkere enn de eldre til å søke helsehjelp, og som soldat både må man og vil man være frisk. Hvis ikke risikerer man å ikke få være med når avdelingen reiser ut. Her ligger en kilde til betydelig underrapportering av psykiske plager.
Bildet blir ikke enklere av at mange av de veteranene som søker hjelp er meget kritiske til den hjelpen de tilbys. Tre oppfatninger går igjen: de når ikke frem i helsekøen, de møter manglende kompetanse eller forståelse, og de mener samfunnet og Forsvaret skylder dem noe mer etter at de har gjort en innsats for landet – de savner anerkjennelse.
De to første oppfatningene er kritikk av det offentlige helsetilbudet, og det kan man alltid diskutere hvorvidt er godt nok. Ut fra en aksept for at veteranenes kritikk kan være berettiget er da også Forsvarets eget helsetilbud hva gjelder psykiatri åpent for veteraner, og er styrket de senere årene. Samtidig er det bred enighet i Norge om at vi skal ha ett helsevesen for alle borgere, og at ingen enkeltgrupper skal ha særrettigheter. Forsvaret er således et unntak, gitt de spesielle oppgavene og omstendighetene for belastningen man utsettes for som soldat.
Hva gjelder veteranenes ønske om mer anerkjennelse, er det lett å gi dem rett i at de ikke har fått mye offentlig anerkjennelse og honnør for sin innsats. I så måte er de i godt selskap. Dette gjelder både brannfolk, politifolk og andre i direkte samfunnstjeneste, som også kan oppleve stor belastning på jobb gjennom et langt liv.
Anerkjennelse og honnør er viktig, og antagelig undervurdert som belønning for innsats. Dette blir antagelig enda viktigere for det mindretallet som er blitt skadet under sin innsats. Det er på et vis lettere å bære skadene sine dersom man bærer dem med stolthet. Den stoltheten er ikke lett å få frem uten anerkjennelse fra omgivelsene.
På den annen side må man kanskje som norsk borger innse at anerkjennelse og honnør neppe vil komme en til gode, uansett hvor viktig den innsatsen man har gjort er, og selv om man ble skadet under innsatsen.
Uansett: Veteran er ingen diagnose, men en hedersbetegnelse!
Oberstløytnant Jon Reichelt er sjef ved Kontor for psykiatri og stressmestring, Forsvarets sanitet.