Sosiale medier
Det er mange som kaller seg eksperter på sosiale medier. På Twitter hører man hjertesukk om at det visst ikke skal mer til for å være ekspert på temaet enn å ha en Facebook-profil og en blogg på Blogg.no. Kan hende har hjertet mitt sukket litt også, men egentlig er dette omtrent som å klage på at julemarsipanen er ute i butikkene i oktober. Nytteløst og kjedelig. Egentlig er det jo en fin ting, for marsipan er godt i oktober også.
Vi kan godt ha en haug med eksperter på sosiale medier. For selv om vi alle (nesten) har begynt å bruke dem, så bruker og opplever vi dem forskjellig. De er jo bare verktøy som vi kan bruke etter evne, lyst og behov. Og jo flere eksperter, jo større er sannsynligheten for at vi finner noen vi kan være enig med. For min sannhet er ikke din sannhet, og Ida Jacksons sannhet i Morgenbladet for to uker siden er ikke den samme som min.
Jacksons kronikk handler om at det er forskjell på å skrive for usosiale medier som Morgenbladet, og å skrive på nett. Og det er det jo, men jeg er uenig i at det er vanskeligere å blogge enn å skrive for papir. Tvert imot. Å blogge er lett i forhold. Man skriver i trygge omgivelser, man henvender seg til et publikum som kjenner en fra før, som er velvillig innstilt. Man preiker for koret. Terskelen er lav. Leserne forventer ikke at det alltid skal være dypt, interessant eller tankevekkende. Å blogge er å befinne seg i komfortsonen.
Å skrive for papir er vanskeligere. Plutselig er det andre som bestemmer om det du skriver er bra nok. Du må forholde deg til formelle krav og tidsfrister. 4000 tegn innen onsdag? Greit! Men da holder det ikke lenger bare å harve ned noe. Språklige slappheter blir påpekt og må rettes opp. Holder argumentasjonen? Er det interessant? Har det vært skrevet før? Kanskje må du kaste teksten du har jobbet og slitt med i tre dager i søpla og begynne helt på nytt.
På bloggen din kan du ta deg friheter som du ikke kan når du skriver for et publikum som ikke aner hvem du er eller hvor du kommer fra. Det skjerper kravene. Du må bevege deg utenfor den polstrede cella som bloggen din er. Du aner ikke hvem som leser. Du stiller deg åpen for kritikk på en annen måte, for selv om det er lett å legge igjen en kommentar på en blogg, så er terskelen allikevel høy for mange. Kosepraten er mer naturlig enn konfrontasjonen. Har man skrevet noe i avisa, tror folk at det man har skrevet om er noe man gjerne diskuterer i det vide og det brede. Plutselig sitter du i telefonen og diskuterer helsepolitikk med gamle damer fra Bergen.
At Ida Jackson og jeg har forskjellig oppfatning av hva som er vanskelig er ikke så farlig. Verre er det når en av landets mest populære bloggere, som akkurat har gitt ut en bok om hvordan man skal bruke sosiale medier, forteller oss at et blogginnlegg eller en Facebook-oppdatering uten kommentarer ser stusslig ut. At det er nesten mislykket. «Å skrive i sosiale medier er å starte samtaler», skriver hun. «Å skrive på papir, er å skrive ferdig».
Men slik er det ikke. Tekster skrevet for papir kan gi kommentarer på debattsidene, slik som denne. De kan generere blogginnlegg og lenker på Twitter og Facebook. Kanskje blir teksten publisert på nett med kommentarfelt. Men aller mest er jeg uenig i at et blogginnlegg uten kommentarer, en Facebook-oppdatering uten kommentarer eller tomler opp, er mislykket. Veldig mange, antagelig de fleste, bloggposter får få eller ingen kommentarer. Det betyr ikke at de er verdiløse eller bortkastede.
Vi bruker sosiale medier med forskjellige utgangspunkt. Noen er opptatt av det sosiale aspektet, men det gjelder ikke alle. At vi kaller det sosiale medier betyr ikke at det trenger å være en konkurranse om hvem som har flest kommentarer, venner eller tomler opp. Jeg synes ikke et blogginnlegg har vært mislykket selv om det ikke er noen som kommenterer det. Antall kommentarer er ikke noen god indikator på hvilke av bloggpostene mine som har verdi.
Det er greit at det å skrive i sosiale medier er å starte samtaler, men man er ikke nødvendigvis gæren selv om man av og til snakker mest med seg selv.
Arne Hjorth Johansen
Blogger, skribent, butikksjef, kulturhusmedarbeider og historiestudent