Utenrikspolitikk
Morgenbladets Tove Gravdal er kritisk til UDs iver etter å snakke om politikkens dilemmaer. «Det blir mye prat,» slår hun fast i en kommentar 12. november. En viktig målsetting for UDs Refleks-prosjekt er å stimulere til et ordskifte om norsk utenrikspolitikk. Målet med en åpen og forhåpentligvis kritisk debatt er å øke kunnskapen og bedre presisjonsnivået i diskusjonen. Det har alle debattaktørene godt av. Jeg synes det er gudsjammerlig kjedelig med politikere som bare er opptatt av å markedsføre allerede vedtatt politikk, og det er uheldig om politikere forsøker å gjemme seg for vanskelige problemstillinger. Det må da være mye mer givende å diskutere hvor balansepunktet skal være når man står overfor reelle og krevende dilemmaer i politikken. Under diskusjonen på Litteraturhuset forrige uke pekte jeg blant mye annet på et konkret dilemma jeg har stått overfor. Når store økonomiske interesser står på spill kan det være fristende å la følsomme politiske temaer som menneskerettigheter ligge. Det er flott når en politisk debatt om olje og utenrikspolitikk trekker mer enn 300 tilhørere. Det gjør at den politiske debatten ikke forbeholdes politikere og fagspesialister. Utenrikspolitikk angår alle, enten det er snakk om vår sikkerhet, engasjementet i fattige land eller vårt forhold til Europa.
Jeg vil ikke kalle det for «pratepolitikk» hvis vi kan bidra til at flere kan være med og forstå, utfordre og påvirke politikken. Utenrikspolitikken handler i stor grad om å konfrontere dilemmaer og å våge å ta beslutninger. Vi tror vi får en mer levende politisk diskusjon, et bedre grunnlag for å forstå og et bedre grunnlag for ny politikk om vi belyser disse dilemmaene.
Erik Lahnstein
Statssekretær (Sp), Utenriksdepartementet