Kvinnefrigjøring
Ilham Hassan tar opp viktige problemstillinger i Morgenbladet 24. september, og jeg deler mange av hennes betraktninger og bekymringer. I likhet med henne opplever jeg det ikke som særlig frigjørende med nakenposering lagt ut på nettet, men heller som en innsnevrende objektivisering av kvinnen (eller eventuelt mannen). Jeg deler også hennes bekymring for at barna i for ung alder sendes i barnehage. Men Ilham Hassan og jeg deler ikke de samme konklusjonene.
Dersom avkledning oppfattes som frihet, konkluderer Hassan med at tildekking (les: hijab og andre tilsvarende religiøse plagg?) stemples som undertrykking. Sammenhengen er ikke nødvendigvis slik. Vi er mange som deler hennes kritikk av den seksualiserte, objektiviserende nakenheten, men som like fullt er kritisk til tildekking som hijab. For meg er det to sider av samme ufrie sak.
Om det ikke er en logisk grunn til å differensiere kjønnene, kan jeg ikke forstå annet enn at regler som kun gjelder det ene kjønn er diskriminerende. Jeg ønsker ikke samfunn med kjønnsspesifikke regler som at kvinner og jenter må dekke seg til. For meg er det vanskelig å forstå hvordan kvinner som velger å følge disse tildekkingsreglene, kan se på se seg selv som frigjorte, på samme måte som jeg syns det er merkelig å fronte seg som frigjort mens man poserer naken. Klær er for meg funksjon og smak. I et fritt og mangfoldig samfunn må kvinnen verken kle av seg eller dekke seg til for å være fri eller ha verdi.
Når det kommer til omsorg for barn, er det etter min mening ikke antipatien mot kjønnsrollene som er problemet, men at det fremdeles skorter på likestillingen mellom feminine og maskuline verdier. Maskuline verdier står fortsatt høyest i kurs hos begge kjønn. Dermed ses omsorg for barn som mindre verdifullt enn jobbkarriere. Med tiden håper jeg vi som samfunn får opp øynene for styrken og viktigheten av de feminine verdiene. Det vil ikke resultere i at kvinner ønsker å være fulltid hjemme, men forhåpentligvis at både menn og kvinner ønsker å jobbe mindre i tiden med små barn, slik at begge tilbringer mer tid hjemme med barna.
Vi har hatt en kvinnefrigjøring der kvinner nå får bruke flere av sine evner enn omsorgsevnen. Nå er det på tide med en mannsfrigjøring. Det finnes mange høyst forskjellige kvinner og mange høyst forskjellige menn. At den enkelte mann og kvinne får bruke mer av sitt potensial frigjort fra stigmatiserende kjønnsroller, vil høste flere frukter. Det tror jeg samfunnet er tjent med.
Heidi Wexelsen Goksøyr
Billedkunstner