04:00 - 13. august 2010

Demokrati og juristmakt

Krusifiksdommen

I en kronikk i Morgenbladet 9. juli påstår Geir Ulfstein og Andreas Føllesdal, i tilknytning til en sympatiserende gjennomgang av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) sin dom i den såkalte «krusifikssaken», at undertegnede kritiserer EMD «for å blande rett og politikk». Det gjør vi ikke. Men vi mener at «hvordan statens forhold til religion er i det enkelte land, er et dypt politisk spørsmål som bør overlates til de enkelte lands lovgivende forsamlinger under forutsetning av at den enkelte sikres rett til å utøve sin tro eller ikke-tro», jevnfør vår kronikk i Aftenposten den 29. juni i år. EMD bør altså vise langt større tilbakeholdenhet i slike spørsmål enn domstolen til nå har gjort.

Ulfstein og Føllesdal påpeker at EMDs funksjon går ut på å overprøve demokratisk fattede vedtak med hjemmel i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), og i den forstand må blande seg i «politikk». Å kritisere domstolen for å gjøre det den skal, er etter forfatternes mening skivebom. Dette er banal barnelærdom som ingen, heller ikke vi, er uenige i. Ulfstein og Føllesdals problemstilling gjelder EMDs rett og kompetanse til å blande seg i politikk når den pålegger Italia å fjerne krusifikser fra det offentlige skolerom. La det være klart at EMD har kompetanse til å treffe en slik avgjørelse, og at ingen hevder at domstolen har gått ut over sin kompetanse i krusifikssaken.

Men bør denne kompetansen benyttes til det ekstreme, slik domstolen gjør, basert på et prinsipp om absolutt nøytralitet og tilnærmet total «negativ frihet» med hensyn til religion og religiøse symboler i den offentlige skolen? Det er et helt annet spørsmål. Vi får trøste oss med at i hvert fall Klassekampen i sin leder (Bjørgulv Braanen) den 30. juni har evnet å forstå vårt budskap korrekt. Avisen fastslår at dette er et demokratiproblem og at «slike tradisjoner er ofte et resultat av en lang historisk utvikling i hvert enkelt land, og når slike praksiser endres, skjer det gjerne etter omfattende tautrekking og strid». Blant annet av denne grunn bør EMD være forsiktigere med sin overstyring på et svært følsomt område.

Ulfstein og Føllesdal synes for øvrig egentlig å være enige med undertegnede når de avslutningsvis i sin kronikk skriver at «utgangspunktet bør være at statene selv bestemmer hvordan historiske tradisjoner og majoritetsoppfatninger skal ivaretas, så lenge staten ikke påtvinger minoritetene bestemte oppfatninger». På det religiøse området innebærer dette nettopp at den enkelte sikres rett til å utøve sin tro eller ikke-tro, men at flertallet ellers står fritt.

Spørsmålet er derfor om krusifiksene i den italienske skolen påtvinger ateistiske eller «humanetiske» (slike finnes neppe i Italia) foreldres barn den katolske tro. Det er ingen spor i EMDs dom som underbygger en slik premiss med hensyn til faktum. For EMD er det nok med en hypotetisk eller teoretisk mulig indirekte påvirkning. Men hvis en så svak «påvirkning» er nok til å krenke EMK, hva da med den dekonstruerende kjønnsideologi som staten Norge indoktrinerer elevene i den norske skole med, i strid med overbevisningen til katolikker, muslimer og en rekke andre minoriteter? Et begrep som her til lands vel i realiteten også omfatter protestantene. Vi har påpekt at det ikke er konsistens i nøytralitetsargumentasjonen, men at den bare gjelder enveis i religionenes disfavør. Ulfstein og Føllesdal problematiserer dessverre ikke denne inkonsistensen.

Videre har vi påpekt at EMD har utviklet juridisk verktøy som gjør det mulig å utvise tilbakeholdenhet, nemlig prinsippet om at statene selv har en margin til å vurdere om det foreligger strid med EMK. I stedet for en fundamentalistisk og detaljorientert anvendelse av religionsnøytralitetsprinsippet, burde EMD med hjemmel i nevnte prinsipp overlate til enkeltstatene å utforme sin religionspolitikk innenfor de rammer som er beskrevet ovenfor.

I stedet velger domstolen en «dynamisk» fortolkning av EMK som fører til resultater som konvensjonsstatene ikke kunne drømme om da de sluttet seg til konvensjonen. Ulfstein og Føllesdal argumenterer med at det er nødvendig på grunn av samfunnsutviklingen. Det kan kanskje være riktig i noen tilfeller, men er tegn på historieløshet når det gjelder den aktuelle saken.

Spørsmålet om statens forhold til katolisismen og den katolske kirke har dominert italiensk politikk i hvert fall siden midten av 1800-tallet, og statens sekulære karakter er nedfelt i grunnloven. Samtidig er Italias konkordat med Vatikanstaten inkorporert i den samme grunnloven. I store deler av 1900-tallet er Italias historie preget av konflikten mellom et ateistisk og totalitært kommunistparti og et kristeligdemokratiske parti støttet av kirken som det minste onde. Disse konfliktene har ledet frem til den kompromissløsning man har i dag når det gjelder statens forhold til religion.

Det er ikke noe vesentlig nytt i samfunnsutviklingen som tilsier at EMD trenger å anvende sitt dynamiske tolkningsprinsipp for å rokke ved slike over lang tid utmeislede politiske kompromisser. Konfliktlinjene er de samme som tidligere: sekulært kontra religiøst funderte verdier. Riktignok er det blitt større religiøse minoriteter, som muslimer og ortodokse kristne, enn tidligere. Men det er jo ikke disse som føler seg krenket av krusifiksene. Det er en etnisk finsk mor som naturligvis ikke er vant til krusifikser fra hjemlandet. Det formelle statsborgerskapet som Ulfstein og Føllesdal trekker frem, er i denne sammenheng irrelevant. I krusifikssaken er eventuelt det dynamiske tolkningsprinsippet et skalkeskjul for juristers maktutøvelse.

Ulfstein og Føllesdal mener at vi antyder at EMDs dom tilsier at korset i det norske flagget er i strid med EMK. Også dette er feil. Vi skriver: «Den logiske implikasjonen kan bli at alle religiøse symboler skal vekk fra statens sfære; det være seg i flagget eller på skolen, selv om det førstnevnte i praksis er lite tenkelig.» Det er imidlertid grunn til å reflektere over på hvilket grunnlag EMD, gitt at domstolen mener at staten er forpliktet til den ytterste nøytralitet når det gjelder religiøse symboler, vil godta flagg med korssymbolet.

Begrunnelsen må antagelig søkes i at domstolens ekstreme nøytralitetskrav, som er en bærebjelke i krusifiksdommen og også i Folgerø-dommen hvor Norge ble dømt (riktignok under dissen 9–8), ikke lar seg opprettholde ved nærmere ettertanke. Det er poenget med å trekke det norske flagget inn i saken.

Partner, advokat MNA

Janne Haaland Matlary

Professor i statsvitenskap, Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.