Samfunnsforskning
Biologen Kristian Gundersen synes å mene at de metodiske utfordringene i hans fag er av samme slag som i mitt eget, sosiologien. «Stammer de kanskje svake signalene vi måler fra den prosessen vi studerer, eller skyldes de støy fra observatørens kropp?» spør han, og mener at dette er spørsmål sosiologer også må stille (Morgenbladet 4. juni). Men i samfunnsfagene står vi oftest i situasjoner som er andre enn dem biologer møter. Viktigst er det at vi selv er del av den virkeligheten vi studerer. Når en bruker etnografiske metoder, som i eksemplet med vår studie av hasjdealere ved Akerselva, er dette særlig tydelig.
I ett år observerte og intervjuet vi de unge mennene som solgte hasj i dette området. Det innebar at vi kom inn i både nære relasjoner og konflikter. Boken Street Capital: Black cannabis dealers in a white welfare state åpner med hvordan en av dealerne ble sint og krenket av et spørsmål vi stilte. Episoden var ubehagelig, men reaksjonen gjorde at vi fikk grep om noen viktige spenninger i de unge mennenes liv.
Vi trenger flere studier av feltet. Men det er liten grunn til å tro at et nytt feltarbeid ville replikert en slik konfliktsituasjon, heller ikke at andre forskere ville etablert de samme typer relasjoner og gjort akkurat samme funn som oss. Jeg vil anta at poenget med naturvitenskapelige eksperimenter som dem Gundersen beskriver er at de kan gjentas i mer eller mindre identisk form.
I tillegg kommer dette: Da studien vår ble publisert ble det oppslag i aviser og etermedier. Politikere reagerte. Vi har holdt foredrag. Perspektiver og funn er blitt fanget opp av sosialarbeidere, politi og andre som forholder seg til disse unge mennene. Hele feltet har endret seg, blant annet som et resultat av denne studien.
For å få grep om hvorfor de unge mennene solgte hasj ved Akerselva, var det nødvendig å oppholde seg sammen med dem, observere dem selge stoff, snakke med dem. Vi må reflektere over hva forskerens nærvær da innebærer. Likevel: «Støy fra observatørens kropp» er kanskje en egnet metafor for biologer. For samfunnsforskere egner den seg ikke. For det andre: Når samfunnsforskerens funn blir publisert, kan virkeligheten endre seg. De fysiske objektene Gundersen studerer, forandrer seg neppe fordi han skriver om dem.
Sosiologen Gunn Birkelund peker i samme avis på at sosiologer også kan bruke andre typer data. Når en arbeider med for eksempel registerdata vil «etterprøvbarhet i alle ledd være et selvfølgelig vitenskapelig krav», sier hun. Det er riktig. Men i vårt tilfelle ville for eksempel register- eller surveydata vært helt uegnet. Etterprøvbarhet tar en annen form, men er også mulig i den type studier som jeg her beskriver. Ikke ved at feltarbeid replikeres i identisk form, men ved at en legger frem teori, beskriver metodene for å samle inn data, legger frem datamaterialet, og redegjør for tolkningene på en mest mulig transparent måte.
Willy Pedersen
Sosiolog